Ritualer i rock

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Heil alle sammen.

Det kommer til å bli sparsomt med blogging fra meg fremover. Raga toget har begynt å rulle igjen med øvinger frem til festival sommeren, så da blir det konsing på det. Etter at tributeboksen kom ut steg Raga aksjene igjen med påfølgende tilbud om godt betalte festivaljobber det var vanskelig å si nei til. Så med det i bakhue tenkte jeg å kåsere litt om populære ritualer og symboler i rock.

Bandet inntar byen. De skal bombardere de innfødte. De skal kjøre over mennene og besudle kvinnene. Bandmedlemmene har en klart definert stil. De er uniformerte. De er rustet til kamp. Vokalisten er troppsføreren som bjeffer ordrene. Gitaristen og bassisten poserer på hver sin flanke med instrumentene som geværer. Trommeslageren er tankføreren som buldrer fram bak dem. Eventuell tangentspiller er sambandet som betjener sine elektroniske duppeditter. Jernkors og dødninghoder a la SS er standard pynt. Noen har også trent på å bevege seg synkront, noe som ytterligere understreker at de er en paramilitær enhet. Lysstråler som sveiper over scene og sal minner om luftskyts. Sprutende ild og røykbomber krydrer det hele. Mange band har også en logo eller et symbol, slik nazistene hadde hakekorset, sentralt plassert bak bandet, og fansen hyller forestillingen med gester som ikke ligger så veldig langt unna heiling. Er showet overbevisende nok glemmer individene seg selv og smelter sammen med resten av flokken i kollektiv ekstase.

Hva kommer det av at noen band velger å presentere seg på denne måten? Fordi det er tøft. Krig er tøft. Uniformer er tøft. Å være en gjeng er tøft. Unge menn bobler over av testosteron. Hverdagen med jobb og skole er kjedelig. De trenger voldsomhet for å få utløp for innestengte følelser. De vil ha action. Det er god butikk for band som henvender seg til gutter som prøver å finne sin mannlige identitet at de går på konsertene deres, kjøper skivene, klistrer opp plakater på gutterommet. Noen av disse bandene består av enkle sjeler. De har ikke har tenkt så nøye igjennom tingene. Men det finnes også mer verbale varianter som kan sette ord på det de driver med. At de digger presentasjonen og symbolene, men tar avstand fra innholdet. At det bare er teater og ikke alvorlig ment. At det er ment ironisk. At det er satire. At det bare er fantasi.

Vel, en dag blir kanskje fantasien virkelighet og de kan stå under vaiende faner med hjerter som nesten brister av stolthet før de marsjerer avgårde til sin ærerike skjebne på slagmarken. Etterpå kan de som overlever møtes til kameratslig omgang på lasarettet og minnes tiden de hadde alle lemmer i behold mens de pusser på medaljene sine. Og med dette håpet runder jeg av for i dag.
Stram hilsen med den ene armen i fatle og bandasje på hodet fra Uberstormfuhrer baron von Krohn.