Sisu

Share on FacebookTweet about this on Twitter

For en tid tilbake sto det en artikkel i Dagbladet om en finsk skarpskytter fra krigens dager som på egenhånd hadde knærta over 500 russere. Ordet sisu dukket naturligvis opp. Dette begrepet om egenskapen som er en integrert del av den finske folkesjela. Betydningen er vanskelig å oversette eksakt, men det er en slags blanding av vågemot og utholdenhet. Helt fra jeg var ung har jeg vært litt fascinert av Finland. Det hviler en slags egenrådig særhet over det. En slags østeuropeisk feeling. Jeg husker jeg så en norskprodusert parodi på finsk fjernsynsteater. En dyster fyr satt og drakk vodka i stillhet. Etter å ha bøtta i seg noen flasker gikk han og hengte seg. Og det var det. Jeg har hørt om en finsk krigsfilm som skal være mektig populær i hjemlandet, men jeg har ikke klart å oppdrive den. Den vises visst en gang i året på finsk TV. Den handler om en gruppe finske soldater som venter på russerne. De ligger i lyngen og prater om hva de skal gjøre når krigen er over. De gleder seg til å komme hjem til kjærestene sine og fortsette å leve som før. Idyllen varer til de russiske tanksene kommer brasende gjennom skauen og moser dem til grøt. Finlands mannlige befolkning sitter klistret til TV skjermen med et glass i hånden og en stille tåre rennende nedover kinnet. Men nok om det. Artikkelen i Dagbladet fikk meg til å tenke på min finske venn Tino.

Det begynte med at jeg begynte å jobbe på Arbeidsformidlingen en gang i 80 åra. Jeg havnet på en gruppe som ble satt til å pusse opp et hus som lå ute i skjærgården. Det hadde vært et slags kommunalt sommersted for barnehjemsbarn i gamle dager, men hadde forfalt etter at det ikke lenger var i bruk. Så der var vi da. En gjeng med norske og finske pønkere og meg. Det var der jeg ble kjent med Tino. En okse av en fyr, med et utseende som av utenforstående sannsynligvis ble oppfattet som brutalt. Han kom fyllesjuk på jobben hver dag, men jobbet som en helt. Sagde og høvlet mens svetten piplet ut av den blankpolerte skallen hans. Ved lunsjtider la han ned verktøyet og proklamerte; «Nu føler jai mai bettre». Ellers var det ganske sløyt der ute. De fleste av oss sluntret gjennom arbeidsdagen i et bedagelig tempo. I pausene satt vi og pratet om musikk og politikk og alt mellom himmel og jord. Jeg hadde litt mer hippieaktige meninger enn dem, noe som førte til at Tino godmodig ga meg det velklingende navnet Shithead. Ved arbeidsdagens slutt var det; «Nu skal jai drykka vodka med mina kompisar». Jeg kan love at det var litt av en gjeng. Hvis det var litt penger igjen etter innkjøp av brennevin gikk det til hundemat som de spiste rett fra boksen. Det var billigere enn vanlig mat og de mente det smakte omtrent som lapskaus. En av dem hadde brekt en finger som sto ut i vinkel. Den hadde en tendens til å henge seg opp i ting, så en dag ble han lei og ba Tino kappe den av. Tino gjorde det og beholdt fingeren som en slags suvenir til å pille seg i nesa med.

En dag fant arbeidslederen på jobben ut at vi hadde fortjent en tur på kino på Arbeidsformidlingens bekostning. Av en eller annen grunn endte vi opp med «the breakfast club», en amerikansk tenåringsfilm om en gruppe ungdommer som måtte sitte igjen på skolen. Simple Minds låta «Don`t you forget about me» var soundtracket. Etter filmen gikk vi for å drikke øl. De andre falt av etter hvert, og til slutt var det bare Tino og meg igjen. Vi ble gode og fulle og fant ut at vi ville ha litt mer action enn å bare sitte på pub og drikke. Vi sjanglet gatelangs med armene rundt skuldrene til hverandre mens vi gaula Simple Minds låta fra filmen av full hals. Vi kom til noen gamle industribygg nede ved Akerselva da vi hørte lyden av folk ut av et vindu. Vi gikk inn for å se hva det var, og der satt det en gjeng vietnamesere og spilte poker. Vi fikk komme inn og sette oss ved et bord. En av vietnameserne kom bort til oss med tallerkener med biff og halvlitere til å skylle de ned med. Så der satt vi og skålte og drakk og følte oss som de heldigste fyrene i hele verden. Jeg ble temmelig uklar etter hvert, og det siste jeg husker var at jeg sluknet på sofaen i kollektivet der Tino bodde. Denne fyllekula har blitt stående som en av de beste jeg har hatt.

Jeg jobbet en stund til på Arbeidsformidlingen før jeg slutta. Etter det mistet vi kontakten, helt til en dag jeg så ham komme nedover gata sammen med kompisene sine. Han ropte; «Hey Shithead!» og ga meg en klem som presset lufta ut av meg. Det var siste gang jeg så ham. Noen år senere fikk jeg høre at han var død. Han hadde dratt tilbake til Finland og begynt å jobbe i byggebransjen og falt ned fra et stillas. Så gikk det mange år til jeg på ferie i Thailand gikk inn i en tattoosjappe. Det finske flagget hang fra taket. Under satt to frikere med rastafletter , men jeg kunne se på tatoveringene deres at de var gamle pønkere, så jeg spurte; «Do you know Tino?» De sluttet å snakke sammen og så opp på meg. Han ene sendte spørsmålet tilbake; «Do you know Tino?» «Yeah, good friend of mine from way back.» «You know he is dead?» «Yeah, I know.» Det ble stille et øyeblikk, så stengte de sjappa og fant fram godsakene. Så der ble vi sittende utover kvelden og røyke og drikke og minnes vår venn. En mann med sisu så det holdt, og et hjerte av gull.