Røde Orm

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Hei.
I dag har jeg tenkt til å anmelde en av mine favorittromaner; Historien om Røde Orm av den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson, skrevet i 1942. Den er rangert som Sveriges tredje mest populære roman, og er kjent i andre europeiske land også, men ikke noe særlig i her i Norge. Når jeg spør folk jeg snakker med om de har lest den, har de som oftest ikke det. Det er synd og skam! Mange synes jo det er interessant og underholdende å lese om vikinger og vikingtiden, og det er utgangspunktet for disse bøkene. Vi snakker jo tross alt om våre egne forfedre i en tid da nordboere var fryktede krigere som spredde død og gener der de kom. Selv om det er litt harry, så er jo de fleste folk stolte av sin fortid hvis den har en heroisk epoke. Japan har sine samuraier, Italia har romerriket, mongolene har Djengis Khan og hans ville horder.

Bøkene handler om vikingen Røde Orm fra han som ung mann seiler ut på tokt for å vinne heder og rikdom og alt han opplever, til han selv ender opp som høvding. Navnet hans er Orm, men han får tilnavnet Røde. Først og fremst fordi han har rødt hår, men også fordi han er hissig og ser rødt hvis noen terger ham. Hans nærmeste kompis er Toke. En livsglad våpenbror som er en hund etter øl og kvinner, i motsetning til Orm som er mer nøktern og måteholden, selv om han heller ikke spytter i glasset når det er blot og andre festligheter. Det blir litt som Asterix og Obelix. Asterix er hovedpersonen, men det er Obelix som står for komikken.
Boka er som en blanding av Snorre og guttebøker. Men selv om det er guttebøker, føler man snart når man leser at forfatteren har peiling, og vever historie inn i bakteppet. Sed og skikk blant vikinger får man også vite om. For eksempel ”Brageløfte”. Forloveden til en av vikingene blir røvet fra ham. Han støter da sverdet sitt i bakken og proklamerer i de andres påhør at han hverken skal drikke mjød eller sove i halmseng før han har kjørt sverdet gjennom kjeltringen. Og apropos sverd; De er alle sterkt knyttet til sverdene sine og har navn på dem. En av dem sverger til øks. Den heter Enkesorg. Det er mange fine detaljer av lignende sort gjennom historien for den som har glede av slikt.

Vel, de legger ut på tur som mannskap i ett av tre vikingskip, og til å begynne med går alt bra med plyndringen i fremmede land. Men hellet varer ikke, og i et sjøslag med en større flåte blir de fanget og satt til å ro som slaver i ett av skipene til en mektig arabisk fyrste. Dette gjør de i mange år, før de av grunner som blir for mye å skrive om her, blir løslatt og ender opp som leiesoldater for den muhammedanske herskeren. De trives i strid, tjener godt, og har det som plommen i egget, selv om de savner å kunne drikke øl og spise svinekjøtt. De er enige om at det er bedre med Odin og Tor som ikke legger seg opp i hva de spiser. Etter noen år bestemmer de seg for å stikke av når sjansen byr seg og ender opp på juleblotet til danskekongen Harald Blåtann. Her er det også mye moro å lese når gjestene begynner å bli brisne og forteller historier fra den store verden, til opplysning og underholdning. Skaldekunsten står høyt i kurs, så velsmidde kvad får også bifall. Når blotet er ferdig etter tre dager begir de seg videre til Skåne hvor de kommer fra. De får høre at det er noen norske vikinger lenger fremme og gleder seg til en trefning med dem, for endelig skal de få litt motstand, da de ikke synes at sydlendingene kan måle seg med dem. De kommer hjem og første bok, «Sjøfarer i Vesterled», rundes av.

Neste bok heter «Hjemme og i Østerled». Den første er den morsomste, men nummer to er også underholdende. Det som gjør det så kult er at det er meget godt skrevet. Lettlest og med action og tørrvittig humor hele veien. Gutta kommer med meldinger som i hvert fall får meg til å trekke på smilebåndet. For eksempel i del to når de skal ro nedover elvene i Russland for å hente en skatt i Bulgaria. Noen steder vil de bli nødt til å slepe båtene over land før de kan ro videre. Orm bekymrer seg over at det kommer til å bli tungt, men Toke beroliger ham; «Nå må du huske at vi er høvdinger og ikke behøver å røre repene selv. Vi skal bare gå ved siden av med tommelen i beltet og undres over hvor lite kraft det er i dagens ungdom.»
Selv foretrekker jeg å lese det på dansk da jeg synes det øker vikingfølelsen ytterligere og anbefaler det. Så for alle menn som fremdeles har gutten i seg vil jeg bare si: Løp og kjøp!