Minner fra en svunnen tid

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Jeg husker det som om det var i går. Jeg var på flyplassen på vei hjem fra folkehøyskolen på Vestlandet da jeg så et bilde av Sex Pistols i et magasin. Med kort hår og fillete klær. Det var en ny kombinasjon. Det som hadde vært vanlig fram til da var at man enten var friker og hadde langt hår, eller var strait og hadde kort. Jeg ble nysgjerrig på hvordan musikken kunne være. Ut i fra bildet var det nærliggende å tro at det ikke var snakk om taffelmusikk.

I gamle dager var det platebutikk i første etasje på Steen&Strøm der jeg pleide å sjekke ut skiver. Det var hodetelefoner koblet til platespillerne på den andre siden av disken så man kunne høre før man eventuelt kjøpte. Jeg spurte om de hadde Sex Pistols. Ekspeditøren plukket frem «God save the queen» og ga den til meg. Jeg kikket på coveret. Dronninga med en sikkerhetsnål gjennom nesa. På baksiden bilde av to busser. Den ene gikk til Boredom, den andre gikk til Nowhere. «Kan jeg få høre den?» Han satte den på. Fytti helvete! Det var det grommeste jeg hadde hørt! Da låta var ferdig sa jeg «Jeg skal kjøpe den, men kan du sette den på en gang til og skru opp volumet?» Da annen gjennomhøring var ferdig var jeg helt skjelven: Bare to ganger før kunne jeg huske at jeg hadde hørt rock som ga meg følelsen av fare. Første gang var da jeg hørte «the last time» med Rolling Stones da jeg var gutt. Det riffet, den sounden.. Andre gang var «Schools out» med Alice Cooper. En kompis kom bort til meg i skolegården med singelen. Nærbilde av ansiktet til Alice med den skumle sminken. Jeg frøys på ryggen. Etter skoletid var det bare å sjekke den ut, og alle forventninger ble innfridd. Innertier for en skolelei sjuendeklassing.

Men tilbake til Pistols. Jeg dro rett opp til kompisen min, han samme som hadde introdusert meg for Alice, og sa «Hei, dette må du høre. Det er noe helt nytt!» Han satte den på. Da den var spilt sa han «Det er glamrock» Jeg sa «Glam? Hør på han vokalisten! Det ække mye glam!» Han var enig i at vokalisten var spesiell, men glam var det likevel. Grr.. Etter det hadde jeg med meg singelen overalt hvor det var en platespiller for å spre budskapet om rockens gjenfødelse, og ble stort sett møtt med samme reaksjon. At det var for enkelt var det det gikk i mest. Etter årevis med symfo og jazzrock var det blitt en slags regel at musikk skulle være litt vanskelig. At man måtte høre en skive flere ganger før man fikk tak på den ble regnet som et tegn på kvalitet. Her kom det noe som bare gikk rett inn i beinmargen uten å gå omveien gjennom hue. Da ble det sett på som musikk for kids, og ikke musikk for avanserte forståsegpåere. Det gikk noen år før skeptikerne fikk vennet seg til det nye uttrykket.

I dag har de selvfølgelig albumet «Never mind the bollocks» i samlingen og er enige i at det er en klassiker på linje med hva som helst. Neste singel jeg sjekket ut var «Pretty vacant». Samme fete lyden, men låta var kjedelig. Var det mer der ute å fylle livet med? Svaret kom med Ramones. Jeg hørte det første gang hos en klassekamerat som jeg gikk med på Forsøksgym. Han hadde en eldre bror som var oppdatert på hva som skjedde på musikkfronten, så kameraten min lå ofte litt i forkant med det som var nytt. Han satte på «Blitzkrieg bop». Dette var om mulig enda mer primitivt enn Pistols. Musikk skåret helt inn til beinet. Ingen detaljer. Bare rett fram fuzzkomp med en barnesanglignende melodi på toppen. Det var ikke aggressivt som Pistols. Det var pur rock`n`roll glede som gikk rett til hjertet og klistra seg fast. Jeg gikk til innkjøp av det doble konsertalbumet «It`s alive» og ble frelst. Konseptet, humoren, stilen.. Fire urbane fyrer med samme etternavn, som brødre. Med skinnjakker og hull på knærne (som ble større og større fra skive til skive inntil de ble byttet med nye olabukser rett før de ble til bermudashorts), gitarene i knehøyde, ingen pause mellom låtene, bortsett fra en kjapp opptelling før de braste inn i neste låt. Da var det på tide med litt misjonering igjen. Jeg hadde med skiva på fester der folk satt på gulvet med beina i kors og hørte på Genesis. «Hei, hva med å få opp temperaturen litt?»

Ett av mine beste minner fra den tiden var en fest hvor jeg spilte alle fire sidene etter hverandre og alle ble revet med og danset rundt i stua. Jeg var Micky Ramone og kompisen min Anders var Andy Ramone. Vi elsket Ramones. Særlig vokalisten Joey. Lang og hengslete og stygg som juling. De mislykkedes yppersteprest som hulket fram sangene om storbyens gleder og sorger. Jeg husker godt da jeg mange år senere fikk vite at han hadde lagt på røret. Jeg var i Barcelona da det skjedde. Jeg gikk inn på en bar for å drikke gravøl. Over disken hang det platecovere, og ett av dem var med Ramones. Jeg forklarte bartenderen på en blanding av spansk og engelsk at Joey var `muerte« og at jeg aktet å drikke og gi rikelig med tips, så lenge han spilte Ramones over anlegget. Jeg vet ikke om han skjønte så mye av hva jeg sa, men peking på coveret og vifting med pesetas gjorde susen. Så der satt jeg da med mine vemodige tanker og gode minner og drakk meg snydens. Gabba gabba, we accept you, we accept you, one of us!

Mitt neste skritt på erkjennelsen vei ble the Stooges. Jeg hadde hørt om vokalisten Iggy Pop da jeg gikk på ungdomsskolen fordi Alice Cooper hadde nevnt ham i et intervju som en influens. Ingen kjente til musikken, men en av gutta hadde hørt at han rullet seg i knust glass på scenen og gøgga på publikum. Det gikk noen år før jeg hørte det for første gang, hjemme hos den samme kompisen som hadde introdusert meg for Ramones. Han satte på «Search and destroy» fra albumet «Raw Power». Det var rett og slett for rått. Jeg hadde aldri hørt så søplete lyd før, så jeg klarte ikke å ta det inn sånn umiddelbart. Ikke lenge etter kom jeg over en artikkel i en fanzine som het 666, skrevet og utgitt av Leonard Borgzinner, et navn jeg kjente igjen fra artikler i Gateavisa. Det var skrevet veldig fengende, med formuleringer som «Scott Ashetons trommer åpner døra til Afrikas sexy hjerte» og «Iggy skriker etter det mest forbudte av alt; total frihet». Bare for å ta noen eksempler. Det var svingende lesning for en ung anarkistspire. Dette måtte sjekkes ut. Artikkelen framholdt albumet «Funhouse» som mesterverket, så da kjøpte jeg den. Første låta «Down on the street» traff som en damphammer! Dette var ikke punk. Det var knallhard amerikansk forstadsrock. Med det var det slutt på min periode som Micky Ramone, og jeg gikk inn i en periode med blytung dyrking av the Stooges. Alle band jeg hadde hørt før var bare pusekatter i forhold. Dette var det optimale.

Jeg husker ikke hvor lang tid det gikk før jeg i det hele tatt gadd å høre på andre artister, men da Stooges feberen begynte å slippe taket i meg ble jeg hekta på David Bowie og fortsatte derfra. På en måte tok jeg opp tråden igjen der jeg slapp da punken kom, og ble til den moderate puddingen jeg har vært siden..

Yo!

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Vel, da er det min tur til å prøve meg som blogger. Forført av tanken på å tjene millioner kaster jeg meg ut i det store ukjente. Jeg har ikke så mye interesse for eller peiling på sminke og fancy mat og hvordan bli et perfekt menneske. Selv spiser jeg brødskiver, vasker meg med såpe, og prøver å karre meg igjennom hverdagen som best jeg kan.

I mitt lange syndige liv har jeg jobbet som brevsorterer på posten, lagerarbeider for Manpower, klippet gress på gravlund, spørreundersøkelser på gata, en kort karriere som vekter, murerhåndlanger, truckfører, bartender, you name it, i det hele tatt alle typer jobber som ikke krever utdannelse, men bare at man stempler inn og gjør som man blir fortalt. Innimellom har jeg også prøvd å leve av å være rockestjerne, med vekslende resultat.

Så derfor mine venner, nå altså blogger.

Så hva kommer jeg da til å skrive om? Det mest nærliggende blir å skrive om musikk. Skrive om artister og skiver jeg liker. Kanskje filme når jeg sitter foran datamaskinen med musikkprogrammet mitt. Åpne ett og ett spor på låtskisser jeg har laget, så man kan følge oppbygningen fra rytmespor til ferdig arrangement. Jeg kan skrive om kunst og kunstnere jeg digger også. Jeg har skaffet meg et video kamera, så jeg tenkte jeg kunne filme når jeg maler og kjøre det ut i fort film. Komprimere et par timers arbeid ned til 10-15 minutter.

Selv synes jeg slikt er gøy å se på, så kanskje det vil fenge andre også. Eller sette meg ned når jeg akkurat har stått opp og er sånn passe mårragretten skulle være et godt utgangspunkt til å knote ned noen ord om ting som irriterer meg. Eller bare skrive litt om meg selv og ting jeg har opplevd.

Vel, da står det bare igjen å levere. Følg med, følg med!

 

Hilsen Michael.