Alt var bedre før

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Skrevet av en gretten gammel gubbe. ..

Dagens tema er t-banen, og om hvor dårlig den er i forhold til den gode gamle Holmenkollbanen.

Jeg vil ramse opp ting for ting. La oss begynne med setene. I gamle dager var de anrettet slik at passasjerene satt i samme retning. Da slapp man å sitte og se på folk som satt midt i mot. Men hvis man var flere som reiste sammen kunne man med en enkel bevegelse snu setet så man kunne sitte face to face hvis man ønsket det.
Jeg liker ikke å måtte se på ansikter hvis jeg ikke vil det selv. Særlig ikke når den ukjente som eier ansiktet glor tilbake. Så det blir til at man må anstrenge seg for å se en annen vei. Knoting med beina for at de ikke skal skubbe borti medpassasjerer kan også være et irritasjonsmoment. I de gamle vognene var det en bøyle man kunne ha føttene på og en varmekilde under setet foran til vinterhalvåret. På dagens t-baner må man sitte med føttene på det kalde gulvet, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har kjent forkjølelsen komme krypende i løpet av de tjue minuttene det tar fra der jeg bor til sentrum.
Man kan jo slenge de opp på setet foran, men det er vel ikke det som er meningen.. Setene var også mye mer behagelige enn de er i dag. Nesten som gamle Chesterfield sofaer. Noe annet som er enerverende, i hvert fall for meg, er vinduskarmene. Jeg liker å sitte innerst og hvile armen i vinduskarmen.
På dagens baner er de akkurat litt for smale og litt for skrå til at man kan gjøre det uten å anstrenge seg for at armen ikke skal gli ned. Jeg synes det er jævli irriterende. Det er også utrivelig og ubehagelig for øynene med det grelle hvite lyset og de hvite veggene. Før var interiøret i mørkt tre og lyset var mykt og behagelig.
Hvis det ikke er ønskelig å hogge skog for dette gjør vegger malt i duse farger nesten samme nytten. En siste lille ting som kanskje ikke er så viktig, men som kan nevnes, er at det var vindu foran ved siden av trikkeføreren hvor man kunne stå og se fremover. Det likte jeg godt da jeg var barn.
Jeg skjønner at man vil kutte ned på ekstravaganse for å spare kroner, men mange av de tingene jeg har klaget på her er ting som kunne vært bedre uten at det hadde kostet all verden. Har ikke Norge råd til det? Prøvde de som tok avgjørelsen t-banevognene selv før de kjøpte dem? Er det ikke meningen at folk skal oppleve det å ta banen som ok, og helst velge det fremfor å kjøre bil hvis de har valget? Om det var gratis hadde også hjulpet, men det temaet får ligge i denne omgang.

Neste gang det skal kjøpes inn vogner, og jeg håper det ikke er lenge til, melder jeg meg som frivillig til å prøve varene. Jeg kan garantere at resultatet vil bli mer tilfredsstillende for folk flest. Og hvis det skulle vise seg at komfortable vogner ikke finnes på markedet lenger foreslår jeg at det bygges nye, så får vi litt mer industri og arbeidsplasser her på berget i samme slengen. Og med det runder jeg av for i dag.

t-banen

Ost er ost

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Hei.
I dag skal jeg mimre litt igjen, og turen går tilbake til jeg i begynnelsen av 20 årene fikk meg sommerjobb som murerhåndlanger. Jeg møtte opp første dag og ble introdusert til mureren jeg skulle jobbe sammen med, en storvokst kar fra bygda. Det virket ikke som han syntes noe særlig om å bli belemret med en pinglete bygutt. Han så på meg med en skeptisk mine. «Hva heter du for noe?» «Michael.» «Hva sa du for noe?» «Jeg heter Michael.» «Michael? Jeg kaller deg Kolbjørn.» Han geleidet meg ned i kjelleren og ga meg et spett og pekte på små murklumper som stakk opp fra gulvet her og der og gikk opp igjen. Jobben min var å hakke de bort.
Et par ganger i løpet av dagen kom han ned for å se at jeg jobbet. Han sto i døra og så på meg uten å si et ord mens han tok seg en røyk. Når han hadde røyka ferdig knipset han sneipen på gulvet og gikk opp igjen. Etter et par dager hadde jeg hakket bort alle klumpene og fikk komme opp i dagslyset. Der ble jeg satt til å grave en grøft som skulle gå bak huset. Av og til kom han og hentet meg til å bære sementsekker. De var tunge, men det var likevel å foretrekke framfor å grave.
Hver dag jeg kom hjem fra jobb var det bare å gå i dusjen og få skylt av meg støvet før jeg stønnende la meg på sofaen med verkende muskler. Han drev og testa meg på forskjellige måter. «Hei Kolbjørn! Gjør ditt, gjør datt..» Jeg beit tenna sammen. Ikke faen om den bondetampen skulle få gleden av å klare å knekke meg. Etter hvert begynte jeg å like ham litt, selv om jeg syntes han var en kødd, og moret meg med å fortelle historier om ham på fritiden om hvor jævli harry han var.
En dag arbeidslaget (Basen, to snekkere, mureren og meg) satt i Moelvbrakka under lunsjen sa en av snekkerne; «Skikkelig fint på det nye supermarkedet der jeg bor. I ostedisken kan du smake på osten før du kjøper den.» Mureren svarte; «Smake på osten? For noe tull! Ost er ost.» Jeg kunne ikke annet enn å bryte ut i latter. Hvordan kan man unngå å bli glad i en sånn fyr? Jeg har lurt på om Jarlsberg reklamen som har gått på TV kommer fra det. Jeg fortalte jo den historien til mange, så hvem vet om det ikke stammer derfra.. Vel, ukene gikk og jeg kjente at jeg ble sterkere. Mer macho også. Når jeg kom hjem var det; «Mat! Jeg er sulten!» Men en dag da sommeren nærmet seg slutten sto huset ferdig, så da var det ikke mer for meg å gjøre der. Vi tok hverandre i hånda og sa ha det. Og det var det.
Noen år senere satt Joachim Nielsen og jeg og snakket om våre erfaringer fra arbeidslivet og om arbeiderene som rent logisk sett burde vært sosialister ofte var de mest reaksjonære av alle. Jeg måtte selvfølgelig fortelle historien om osten. Jokke kvitterte med å fortelle om en gang han hadde begynt på en ny jobb og tatt fram Dagbladet i lunsjen da en av de faste ansatte hadde kommet bort til ham og sagt; «Jasså, er det leser`n?» Vel, jeg skal runde av nå, men slutter med en historie som ikke er fra arbeidslivet, men som kanskje har en plass her likevel. Jeg sto på Karl Johan og så på et demonstrasjonstog mot atomvåpen da en mann som sto ved siden av meg ristet oppgitt på hodet og sa; «Skal dem forby atombomber og nå a!»

Keith Moon

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Hallois folkens.

I dag har jeg tenkt å nerde litt og skrive om Keith Moon, trommeslageren i The Who.
De fleste trommiser har John Bonham i Led Zeppelin som favoritt, og det er fullt forståelig. Han har alt; Fantastisk groove og suveren teknikk, og jeg er enig i at han er best. Men Moon er størst! Han har verken groove eller noe særlig til teknikk. Styrken hans ligger et annet sted; I energi og oppfinnsomhet.
Der Bonham ligger tungt og gynger, pisker Moon bandet fremover. Der Bonham briljerer med teknikk en jazztrommis verdig, høres Moon ut som en overivrig nybegynner.
Det vil si; For dem som ikke besitter den dype innsikten til undertegnede. Kremt. Når jeg diskuterer trommespill med andre trommiser får jeg inntrykk av at de synes Moon er en morsom type, men at spillet hans bare er tatatata over trommene. Det stemmer ikke.
Han finner på uventede vrier hele tiden. Hvis man hører på andre trommiser som har en synkoperende stil kan man som oftest, i hvert fall hvis man er trommis selv, gjette seg til hva de kommer til å gjøre sånn noenlunde.
Ikke så med Moon. Hadde han vært en tilsvarende fotballspiller hadde han drillet motstanderne trill rundt.
Han overrasker hele tiden. Crasher på cymbalene i hullene i stedet for på enerslaget som er vanlig, og drar asymmetriske og snåle ruller over trommene.
At det fungerer er nesten et under, men det gjør det. Og hva kommer det av? Fordi han spiller musikalsk. Han spiller hele tiden i forhold til låta og de andre i bandet. Først og fremst gitaren, men også til vokalen. Svarer, fyller ut og poengterer med total innlevelse og overlegent instinkt.
Han er også den mest visuelle trommisen noensinne. Den fødte showmann.
Selv om han får skarp konkurranse fra Townshend med sine splitthopp og vindmøllearm og kjekkasen Daltrey, er det Moon som stjeler showet.
Han skjærer grimaser. Han lener seg langt tilbake før han angriper trommene igjen.
Han trikser med trommestikkene. Han kaster de i været og tar de i mot igjen og kommer inn på slaget og fortsetter å pøse ut kaskader av støy som høres ut som bomber og maskingeværer. I hvert fall på konserter når bandet lar alle hemninger fare.
Og på en god kveld gå amok til slutt og slenge slagverket veggimellom.

Det hele begynte med at han som attenåring overtok trommestolen etter The Who`s første trommis, en tradisjonell eldre kar. The Who hadde et eller annet, men manglet den siste magiske ingrediensen. Da Moon ble med falt bitene på plass. Over natten var det blitt et revitalisert og distinkt band som endelig kunne begynne sin lange og kronglete vei mot verdensberømmelse. Til å begynne med spilte han på et vanlig firetrommers sett med hihat og ridecymbal, men det gikk ikke lenge før han gikk over til et annet sett med to stortrommer og flere tammer, og kvittet seg med hihaten og ridecymbalen og erstattet de med tre crasher i stedet. Dette var det ingen rocketrommiser som hadde gjort før. Spillet hans forandret seg også og ble mer fritt og dramatisk. I en alder av knapt tjue år revolusjonerte han rocketromming og la grunnlaget for alle trommiser som kom etter som ikke var tilfreds med å bare holde takten. På tampen av sekstiåra og begynnelsen av syttiåra var The Who, etter min mening, verdens beste band.

På liveskiva «Live at Leeds» fra 1970 hører man en gruppe som etter fem år med konstant turnering har blitt til en levende organisme. Townshend drar i gang det ene kremriffet etter det andre før Moon og bassist John Entwhistle hiver seg på og skaper et inferno av forløsende kraft. Denne konserten regnes med rette for den ypperste liveskiva gjennom tidende. Hele bandet er strålende og Moon`s trommespill er utrolig.
Jeg utfordrer samtlige trommiser i hele verden til å gjøre det han gjør etter ham, og den som klarer det skal jeg knele for og kysse føttene til! For den leseren som ønsker å sjekke ut mine påstander må jeg dog insistere at de hører på originalen med sju spor, og ikke utvidede versjoner som har kommet siden, da det er på den kortere originale utgaven de beste låtene og beste fremføringene er. På studioalbumet Who`s Next fra 1971 når Keith Moon sin topp.
Han spiller kraftfullt og oppfinnsomt som vanlig, men også rent teknisk gjør han ting som krever sin mann. Særlig på doble stortrommer er han en mester. Fra og med neste skive, «Quadrophenia», går det nedover.
Årevis med festing og utagerende livsstil begynner å merkes. Trommespillet har mistet noe av piffen. På de siste to skivene, og på konsertene i samme tidsrom, er han bare en skygge av den han engang var. Keith Moon dør av overdose 32 år gammel i 1978, og en hel verden av rockere sørger.
I rockens historie blir han først og fremst husket for hotellromknusing og elleville stunts, men for meg er det som trommeslager han står igjen som den største av dem alle.