Curtains of Wool

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Året var 1992. Jeg hadde akkurat gitt ut trippelalbumet Micky Faust og ble invitert til å slå av en prat på Blinderadioen. Jeg ble tatt i mot av en fyr som presenterte seg som Kristopher Schau.
På veggen hang det en plakat hvor det sto Gartnerlosjen over et bilde av noen typer med ansiktet dekket av krem.
«Hvem er det?»
«Bandet jeg spiller i.»
«Har ikke hørt om dem.»
«Det kommer du til å gjøre.»

Og slik ble jeg klar over dette bandets eksistens, disse muntre menn fra Bøler som ikke lot til å ta seg selv altfor høytidelig. De ga meg assosiasjoner til det britiske humorbandet Bonzo Dog Band og Frank Zappas gamle band Mothers of Invention.
Siden fikk jeg hilst på et par av de andre medlemmene, Lars Lønning og Egil Hegerberg, ved noen anledninger. De var trivelige karer, men litt vanskelige å bli kloke på. De tøyset hele tiden, og man måtte følge med når de snakket. Det gikk fort unna, og det var tydelig at de kjente hverandre godt der de fullførte setninger for hverandre i Ole Dole og Doffen stil.

Ved en anledning inviterte de meg til å synge en sang med dem på en konsert på Rockefeller. De ga meg en kassett med sangen jeg skulle fremføre så jeg kunne høre på den hjemme og lære meg den. Sangen kom gang på gang hele kassetten igjennom på begge sider så jeg skulle slippe å spole. Omtenksomt. På konserten fikk jeg utdelt en T-skjorte hvor det sto: Jeg er han i Raga Rockers.

Denne gjengen har etter hvert vist seg å ha mange jern i ilden. De spiller alle i flere band med forskjellige konstellasjoner av seg selv og gir ut skiver i høyt tempo. Men ett av disse bandene har ikke gitt ut skive, og det er Curtains of Wool. Konseptet er som følger: Musikerne, Egil pluss Aslag Guttormsgaard og en som heter Pio, kler seg og instrumentene og alt annet på scenen i samme stoff som gardinene bak så de går i ett med bakgrunnen, og spiller så lavt at det ikke lar seg gjøre å høre hva de spiller. Dette er det motsatte av rock`n`roll, der selvhevdelse og høyt volum er malen. Det får meg til å assosiere med hinduismen, der Brahma skaper verden, Vishnu opprettholder den, og Shiva ødelegger den. Oversatt til rockeverden blir det som Elvis som skapte den, Sex Pistols som opprettholdt den, og til slutt Curtains of Wool som river det hele ned.

De få opptredende de har gjort har jeg dessverre ikke fått med meg. Det gjorde jo i og for seg ikke de som var der heller, men bare å kunne fortelle barnebarna at jeg hadde vært på konsert med dem hadde vært kult! Det er vel heller ikke mulig å få overført dette til skive. Da måtte det i tilfelle blitt slik at du måtte hatt anlegget på full guffe og så vidt hørt noe i det fjerne. Dette kunne blitt fatalt med vinyl. Ett hakk i plata ville sprengt anlegget. En gang traff jeg Egil i Brugata og vi slo av en prat. Jeg priste Curtains of Wool konseptet, om hvor fantastisk jeg syntes det var med et band man ikke kunne høre. Egil svarte; Og ikke bare det, men vi har dritbra låter også!

Røde Orm

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Hei.
I dag har jeg tenkt til å anmelde en av mine favorittromaner; Historien om Røde Orm av den svenske forfatteren Frans G. Bengtsson, skrevet i 1942. Den er rangert som Sveriges tredje mest populære roman, og er kjent i andre europeiske land også, men ikke noe særlig i her i Norge. Når jeg spør folk jeg snakker med om de har lest den, har de som oftest ikke det. Det er synd og skam! Mange synes jo det er interessant og underholdende å lese om vikinger og vikingtiden, og det er utgangspunktet for disse bøkene. Vi snakker jo tross alt om våre egne forfedre i en tid da nordboere var fryktede krigere som spredde død og gener der de kom. Selv om det er litt harry, så er jo de fleste folk stolte av sin fortid hvis den har en heroisk epoke. Japan har sine samuraier, Italia har romerriket, mongolene har Djengis Khan og hans ville horder.

Bøkene handler om vikingen Røde Orm fra han som ung mann seiler ut på tokt for å vinne heder og rikdom og alt han opplever, til han selv ender opp som høvding. Navnet hans er Orm, men han får tilnavnet Røde. Først og fremst fordi han har rødt hår, men også fordi han er hissig og ser rødt hvis noen terger ham. Hans nærmeste kompis er Toke. En livsglad våpenbror som er en hund etter øl og kvinner, i motsetning til Orm som er mer nøktern og måteholden, selv om han heller ikke spytter i glasset når det er blot og andre festligheter. Det blir litt som Asterix og Obelix. Asterix er hovedpersonen, men det er Obelix som står for komikken.
Boka er som en blanding av Snorre og guttebøker. Men selv om det er guttebøker, føler man snart når man leser at forfatteren har peiling, og vever historie inn i bakteppet. Sed og skikk blant vikinger får man også vite om. For eksempel ”Brageløfte”. Forloveden til en av vikingene blir røvet fra ham. Han støter da sverdet sitt i bakken og proklamerer i de andres påhør at han hverken skal drikke mjød eller sove i halmseng før han har kjørt sverdet gjennom kjeltringen. Og apropos sverd; De er alle sterkt knyttet til sverdene sine og har navn på dem. En av dem sverger til øks. Den heter Enkesorg. Det er mange fine detaljer av lignende sort gjennom historien for den som har glede av slikt.

Vel, de legger ut på tur som mannskap i ett av tre vikingskip, og til å begynne med går alt bra med plyndringen i fremmede land. Men hellet varer ikke, og i et sjøslag med en større flåte blir de fanget og satt til å ro som slaver i ett av skipene til en mektig arabisk fyrste. Dette gjør de i mange år, før de av grunner som blir for mye å skrive om her, blir løslatt og ender opp som leiesoldater for den muhammedanske herskeren. De trives i strid, tjener godt, og har det som plommen i egget, selv om de savner å kunne drikke øl og spise svinekjøtt. De er enige om at det er bedre med Odin og Tor som ikke legger seg opp i hva de spiser. Etter noen år bestemmer de seg for å stikke av når sjansen byr seg og ender opp på juleblotet til danskekongen Harald Blåtann. Her er det også mye moro å lese når gjestene begynner å bli brisne og forteller historier fra den store verden, til opplysning og underholdning. Skaldekunsten står høyt i kurs, så velsmidde kvad får også bifall. Når blotet er ferdig etter tre dager begir de seg videre til Skåne hvor de kommer fra. De får høre at det er noen norske vikinger lenger fremme og gleder seg til en trefning med dem, for endelig skal de få litt motstand, da de ikke synes at sydlendingene kan måle seg med dem. De kommer hjem og første bok, «Sjøfarer i Vesterled», rundes av.

Neste bok heter «Hjemme og i Østerled». Den første er den morsomste, men nummer to er også underholdende. Det som gjør det så kult er at det er meget godt skrevet. Lettlest og med action og tørrvittig humor hele veien. Gutta kommer med meldinger som i hvert fall får meg til å trekke på smilebåndet. For eksempel i del to når de skal ro nedover elvene i Russland for å hente en skatt i Bulgaria. Noen steder vil de bli nødt til å slepe båtene over land før de kan ro videre. Orm bekymrer seg over at det kommer til å bli tungt, men Toke beroliger ham; «Nå må du huske at vi er høvdinger og ikke behøver å røre repene selv. Vi skal bare gå ved siden av med tommelen i beltet og undres over hvor lite kraft det er i dagens ungdom.»
Selv foretrekker jeg å lese det på dansk da jeg synes det øker vikingfølelsen ytterligere og anbefaler det. Så for alle menn som fremdeles har gutten i seg vil jeg bare si: Løp og kjøp!

Livets skole

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det begynte dårlig. Alle i klassen skulle plante hver sin plante som skulle stå i vinduskarmen og symbolisere at skolen var et sted vi skulle suge til oss næring og vokse opp og bli vakre blomster. Alles blomster vokste opp, bortsett fra min.
Jeg trodde frøet skulle ligge nede i jorda, så jeg dyttet det ned når det kom opp til overflaten, med det resultat at det ikke ble noen blomst.I ettertid har jeg sett på dette som et omen.

Jeg klarte å henge med sånn nogen lunde de første årene før jeg begynte å falle av lasset. Ting som ikke interesserer meg, og det er det meste, fester seg ikke i huet mitt. Det gikk greit med norsk og historie, og engelsk også når vi begynte med det, men alt annet, og da særlig matte, var helt håpløst. Muttern betalte en lærer for å sitte igjen med meg etter skoletid for at jeg skulle få ekstratimer. Han hadde hår på fingrene og luktet salami. Jeg satt med rynket bryn og prøvde å konse, men det gikk bare rett inn i det ene øret og ut av det andre. Det ble bare verre med årene og jeg gruet meg til å komme hjem med karakterboka hvert år for å høre på ”alt jeg gjør for deg og dette er takken” foredraget.

Etter sjuende klasse skiftet vi skole da vi skulle over på ungdomsskolen. Ny skole, nye muligheter. Første skoledag gikk rektor rundt til de nye klassene. Den gang reiste man seg når læreren kom inn i klassen og satte seg ned igjen, så vi reiste oss når han kom inn. Jeg var vant til at man kunne sette seg igjen når reisinga var unnagjort, så jeg gjorde det. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Det var visst meningen at vi skulle bli stående, for han ble rød i fjeset og ropte; Hva heter du? Jeg sa navnet mitt. Han ba en annen lærer som sto bak ham notere seg det i en liten bok, så det begynte jo jævli bra.

Etter to lite oppløftende år på ungdomsskolen var det gymnaset som sto for tur. Muttern var fast bestemt på det, men det var et lite problem; Man kunne ikke ha dårligere enn Ng for å gå videre, og jeg hadde Lg i tysk og matte. Men det fantes en løsning; Tiende klasse. På Møllergata skole nede i byen kunne man ta dette ekstra året, og Lg ville bli oppjustert til Ng, så sant man ikke var hinsides en hver form for redning. Klassen besto av østkantungdommer som hadde prøvd men ikke fått det til og vestkantungdommer som ga faen. De regnet vel med at de ville overta firmaene til fedrene sine uansett. En av lærerne gikk alltid i trange hvite bukser. Han var tydelig stolt av stellet sitt og dyttet det opp i ansiktet på oss når han gikk mellom pultrekkene.
Når det året var omme hadde jeg gått opp til Ng i tysk og matte og kunne fortsette min akademiske karriere, men det ble bestemt at jeg skulle gå et år på folkehøyskole først for ytterligere modning. De fleste som gikk der kom fra forskjellige steder ute i havgapet. Stord, Huglo, Bømlo, Fitjar. Vi fra Oslo utviklet interne spøker, bare sånn for å vippe våre landsens venner av pinnen. For eksempel hvis jeg så kompisen min Lasse komme mot meg tok jeg meg til hodet og ropte; ”Håvve!” Han svarte da med å ta seg i skrittet og rope; ”Pongjo!” Og så dasket vi innsiden av foten gjentatte ganger mot bakken i en slags kalvbeint positur og ropte; ”Hymen!” De innfødte ristet forundret på hodet. ”Ka driv dei med no, desse Oslogutane?”

Det var også der jeg ble stormforelsket for første gang. Jeg hadde vært forelsket mange ganger før. Helt tilbake til barneskolen. Jeg husker jeg hadde bilde av kjæresten min i lommeboka når jeg var på feriekoloni. Hun var så søt med smilehull og musefletter at de andre gutta nektet å tro at hun kunne være sammen med meg. Men det var kidstuff. Jeg var forelsket i noen jenter på ungdomsskolen også, men det jeg opplevde nå var the real thing! Hun var selvfølgelig sammen med en lokal fyr som hadde langt hår og kjørte motorsykkel og var tøffere enn meg. O kval og tænders gnidsel! Så jeg skulle ta livet av meg. Jeg skulle hoppe ut av et vindu og bli most mot bakken foran føttene hennes og i det jeg utåndet med hodet i fanget hennes skulle jeg si at jeg elsket henne.
Jeg husker jeg lå i senga med tårer i øynene, dypt rørt over mine storslagne romantiske fantasier. En langhelg vi hadde fri dro vi en kameratgjeng på hyttetur. Vi hadde kjøpt inn øl og sprit og ble drita fulle etter hvert som det led mot kveld. Utpå natta sto jeg med bar overkropp i snøen og prøvde å kutte pulsen med en knust kaffekopp mens snørr og tårer rant. Kompisene mine velta ut av hytta og dro meg inn igjen mens jeg veivet med armer og bein og ropte; ”Jeg vil dø! Jeg vil dø!” Hahaha.

Vel, nå har jeg sporet av som jeg av og til gjør, men nå gidder jeg ikke å skrive mer, så nå kan du sitte der å lure på hvordan det gikk til slutt.