Ost er ost

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Hei.
I dag skal jeg mimre litt igjen, og turen går tilbake til jeg i begynnelsen av 20 årene fikk meg sommerjobb som murerhåndlanger. Jeg møtte opp første dag og ble introdusert til mureren jeg skulle jobbe sammen med, en storvokst kar fra bygda. Det virket ikke som han syntes noe særlig om å bli belemret med en pinglete bygutt. Han så på meg med en skeptisk mine. «Hva heter du for noe?» «Michael.» «Hva sa du for noe?» «Jeg heter Michael.» «Michael? Jeg kaller deg Kolbjørn.» Han geleidet meg ned i kjelleren og ga meg et spett og pekte på små murklumper som stakk opp fra gulvet her og der og gikk opp igjen. Jobben min var å hakke de bort.
Et par ganger i løpet av dagen kom han ned for å se at jeg jobbet. Han sto i døra og så på meg uten å si et ord mens han tok seg en røyk. Når han hadde røyka ferdig knipset han sneipen på gulvet og gikk opp igjen. Etter et par dager hadde jeg hakket bort alle klumpene og fikk komme opp i dagslyset. Der ble jeg satt til å grave en grøft som skulle gå bak huset. Av og til kom han og hentet meg til å bære sementsekker. De var tunge, men det var likevel å foretrekke framfor å grave.
Hver dag jeg kom hjem fra jobb var det bare å gå i dusjen og få skylt av meg støvet før jeg stønnende la meg på sofaen med verkende muskler. Han drev og testa meg på forskjellige måter. «Hei Kolbjørn! Gjør ditt, gjør datt..» Jeg beit tenna sammen. Ikke faen om den bondetampen skulle få gleden av å klare å knekke meg. Etter hvert begynte jeg å like ham litt, selv om jeg syntes han var en kødd, og moret meg med å fortelle historier om ham på fritiden om hvor jævli harry han var.
En dag arbeidslaget (Basen, to snekkere, mureren og meg) satt i Moelvbrakka under lunsjen sa en av snekkerne; «Skikkelig fint på det nye supermarkedet der jeg bor. I ostedisken kan du smake på osten før du kjøper den.» Mureren svarte; «Smake på osten? For noe tull! Ost er ost.» Jeg kunne ikke annet enn å bryte ut i latter. Hvordan kan man unngå å bli glad i en sånn fyr? Jeg har lurt på om Jarlsberg reklamen som har gått på TV kommer fra det. Jeg fortalte jo den historien til mange, så hvem vet om det ikke stammer derfra.. Vel, ukene gikk og jeg kjente at jeg ble sterkere. Mer macho også. Når jeg kom hjem var det; «Mat! Jeg er sulten!» Men en dag da sommeren nærmet seg slutten sto huset ferdig, så da var det ikke mer for meg å gjøre der. Vi tok hverandre i hånda og sa ha det. Og det var det.
Noen år senere satt Joachim Nielsen og jeg og snakket om våre erfaringer fra arbeidslivet og om arbeiderene som rent logisk sett burde vært sosialister ofte var de mest reaksjonære av alle. Jeg måtte selvfølgelig fortelle historien om osten. Jokke kvitterte med å fortelle om en gang han hadde begynt på en ny jobb og tatt fram Dagbladet i lunsjen da en av de faste ansatte hadde kommet bort til ham og sagt; «Jasså, er det leser`n?» Vel, jeg skal runde av nå, men slutter med en historie som ikke er fra arbeidslivet, men som kanskje har en plass her likevel. Jeg sto på Karl Johan og så på et demonstrasjonstog mot atomvåpen da en mann som sto ved siden av meg ristet oppgitt på hodet og sa; «Skal dem forby atombomber og nå a!»