Marquis de Sade

Share on FacebookTweet about this on Twitter

I dag tenkte jeg å skrive litt om den franske 1700 talls forfatteren Marquis de Sade, opphavsmannen til ordet sadisme. Det har vært beskrevet siden romertiden, og sikkert før det også for alt hva jeg vet, men det var de Sade som fikk den tvilsomme æren av å få festet navnet sitt til fenomenet. Mitt første møte med hans skriverier var med boken Justine. Historien om den gudfryktige og fromme jenta som blir utsatt for det ene seksuelle overgrepet etter det andre på livets tornefulle vei. Hun gråter og ber til Gud om å få slippe lidderlige tilnærmelser, men det kommer ingen hjelp fra den kanten. Selv munkene som hun søker tilflukt hos skjender alle hennes åpninger, bortsett fra den naturlige, slik de Sade formulerer det. Det går bedre for søsteren hennes Juliette. Med kald beregning bruker hun skjønnheten sin for alt hva den er verdt og velter seg i lyst og last, helt til toppen av samfunnet. Det er ingen belønning for godhet i de Sades univers. Snarere tvert i mot går det dårlig for de gode, i motsetning til de onde som belønnes mer av verden jo verre de er. De Sade kler av adel og presteskap og viser de som hensynsløse egoister som finner sin glede i å utnytte de naive og uskyldige.

Selv synes jeg ikke de Sade skriver noe spesielt godt. Mye av det er på samme nivå som historiene i gamle Cocktailblader. Karakterene er endimensjonale og ikke troverdige som virkelige mennesker, men ideene sine får han anskueliggjort klart; At verden er korrupt og at de ærverdige ikke er hva de utgir seg for å være, nemlig gode. Han har en liten historie om det; En fattig kvinne med et barn på armen står og ber om almisser utenfor slottets port. Grevinnen kommer ut og går bort til henne og sier at hun gjerne skulle ha hjulpet henne, men statuene i haven trenger å pusses, så hun har dessverre ikke noen penger å avse for øyeblikket. Jeg synes dette er et godt bilde på hvordan de rike er. De setter sin egen materielle velstand først og driter i de fattige. Men det er humor i skriveriene hans også, om enn ikke av den familievennlige sorten. Greven sier til tjeneren at han ønsker å penetrere hans anus. Tjeneren svarer at han ikke skjønner hva han sier, men at han kan få pule ham i ræva hvis han vil. De Sade har også noen artige biologiske synspunkter. Han mener at munnen er ment for oral sex da dimensjonene passer perfekt til hverandre, i motsetning til for eksempel ørene hvor innføring ikke lar seg gjøre og derfor ikke er ment til det fra naturens side.

Når det kommer til beskrivelser av seksuell aktivitet går han lengst i den beryktede ”Sodomas siste 120 dager.” Her begynner han ganske rolig og drar på etter hvert. Dette er ikke lektyre for mindreårige, selv om jeg har sett og lest verre ting på TV og i aviser. På TV er det jo en del krim som handler om seksualmord. Man får hint om hva som har skjedd. Korte glimt av fotografier på etterforskernes bord. Ikke nok til å få sett seg mett, men nok til å pirres. Samtidig er det jo ingen tvil om at etterforskerne tar sterk avstand fra det som har skjedd, og således fraskriver produsentene seg ansvaret fra beskyldninger om spekulering i menneskets lyst til å kikke inn i det forbudte. Men tilbake til Sodoma. Selv om det er beskrevet mangt og meget jeg ikke hadde tenkt på før er det han som har kick på å onanere inn i peisen som gjorde mest inntrykk på meg av en eller annen grunn. Er det et bilde på forakt og avsky mot livet og verden når man ikke lar de små rumpetrollene få sprelle til de tørker inn engang, men lar de freses bort i flammer øyeblikket etter at de har forlatt avsenderen? Itte veit je. Og med det runder jeg av for i dag.