Livets skole

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Det begynte dårlig. Alle i klassen skulle plante hver sin plante som skulle stå i vinduskarmen og symbolisere at skolen var et sted vi skulle suge til oss næring og vokse opp og bli vakre blomster. Alles blomster vokste opp, bortsett fra min.
Jeg trodde frøet skulle ligge nede i jorda, så jeg dyttet det ned når det kom opp til overflaten, med det resultat at det ikke ble noen blomst.I ettertid har jeg sett på dette som et omen.

Jeg klarte å henge med sånn nogen lunde de første årene før jeg begynte å falle av lasset. Ting som ikke interesserer meg, og det er det meste, fester seg ikke i huet mitt. Det gikk greit med norsk og historie, og engelsk også når vi begynte med det, men alt annet, og da særlig matte, var helt håpløst. Muttern betalte en lærer for å sitte igjen med meg etter skoletid for at jeg skulle få ekstratimer. Han hadde hår på fingrene og luktet salami. Jeg satt med rynket bryn og prøvde å konse, men det gikk bare rett inn i det ene øret og ut av det andre. Det ble bare verre med årene og jeg gruet meg til å komme hjem med karakterboka hvert år for å høre på ”alt jeg gjør for deg og dette er takken” foredraget.

Etter sjuende klasse skiftet vi skole da vi skulle over på ungdomsskolen. Ny skole, nye muligheter. Første skoledag gikk rektor rundt til de nye klassene. Den gang reiste man seg når læreren kom inn i klassen og satte seg ned igjen, så vi reiste oss når han kom inn. Jeg var vant til at man kunne sette seg igjen når reisinga var unnagjort, så jeg gjorde det. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Det var visst meningen at vi skulle bli stående, for han ble rød i fjeset og ropte; Hva heter du? Jeg sa navnet mitt. Han ba en annen lærer som sto bak ham notere seg det i en liten bok, så det begynte jo jævli bra.

Etter to lite oppløftende år på ungdomsskolen var det gymnaset som sto for tur. Muttern var fast bestemt på det, men det var et lite problem; Man kunne ikke ha dårligere enn Ng for å gå videre, og jeg hadde Lg i tysk og matte. Men det fantes en løsning; Tiende klasse. På Møllergata skole nede i byen kunne man ta dette ekstra året, og Lg ville bli oppjustert til Ng, så sant man ikke var hinsides en hver form for redning. Klassen besto av østkantungdommer som hadde prøvd men ikke fått det til og vestkantungdommer som ga faen. De regnet vel med at de ville overta firmaene til fedrene sine uansett. En av lærerne gikk alltid i trange hvite bukser. Han var tydelig stolt av stellet sitt og dyttet det opp i ansiktet på oss når han gikk mellom pultrekkene.
Når det året var omme hadde jeg gått opp til Ng i tysk og matte og kunne fortsette min akademiske karriere, men det ble bestemt at jeg skulle gå et år på folkehøyskole først for ytterligere modning. De fleste som gikk der kom fra forskjellige steder ute i havgapet. Stord, Huglo, Bømlo, Fitjar. Vi fra Oslo utviklet interne spøker, bare sånn for å vippe våre landsens venner av pinnen. For eksempel hvis jeg så kompisen min Lasse komme mot meg tok jeg meg til hodet og ropte; ”Håvve!” Han svarte da med å ta seg i skrittet og rope; ”Pongjo!” Og så dasket vi innsiden av foten gjentatte ganger mot bakken i en slags kalvbeint positur og ropte; ”Hymen!” De innfødte ristet forundret på hodet. ”Ka driv dei med no, desse Oslogutane?”

Det var også der jeg ble stormforelsket for første gang. Jeg hadde vært forelsket mange ganger før. Helt tilbake til barneskolen. Jeg husker jeg hadde bilde av kjæresten min i lommeboka når jeg var på feriekoloni. Hun var så søt med smilehull og musefletter at de andre gutta nektet å tro at hun kunne være sammen med meg. Men det var kidstuff. Jeg var forelsket i noen jenter på ungdomsskolen også, men det jeg opplevde nå var the real thing! Hun var selvfølgelig sammen med en lokal fyr som hadde langt hår og kjørte motorsykkel og var tøffere enn meg. O kval og tænders gnidsel! Så jeg skulle ta livet av meg. Jeg skulle hoppe ut av et vindu og bli most mot bakken foran føttene hennes og i det jeg utåndet med hodet i fanget hennes skulle jeg si at jeg elsket henne.
Jeg husker jeg lå i senga med tårer i øynene, dypt rørt over mine storslagne romantiske fantasier. En langhelg vi hadde fri dro vi en kameratgjeng på hyttetur. Vi hadde kjøpt inn øl og sprit og ble drita fulle etter hvert som det led mot kveld. Utpå natta sto jeg med bar overkropp i snøen og prøvde å kutte pulsen med en knust kaffekopp mens snørr og tårer rant. Kompisene mine velta ut av hytta og dro meg inn igjen mens jeg veivet med armer og bein og ropte; ”Jeg vil dø! Jeg vil dø!” Hahaha.

Vel, nå har jeg sporet av som jeg av og til gjør, men nå gidder jeg ikke å skrive mer, så nå kan du sitte der å lure på hvordan det gikk til slutt.