Intervju med Christopher Nielsen

Share on FacebookTweet about this on Twitter

 

unnamed-1

M: Mange artister, inkludert meg, synes sine siste utgivelser er de beste, i motsetning til fansen som ofte liker de første utgivelsene best. Er det slik for deg også?

C: Det er jo gjerne slik at du helst ser at du fortsatt henger med i valsen, så når jeg kommer med noe nytt så vil jeg jo gjerne at det er mitt beste så langt, og at neste gang blir det enda bedre. Ellers så er det jo nesten ikke noe vits å holde på.

M: Jeg regner med at du har et godt kjennskap til serieskapere som Crumb og Shelton. Er det andre som har inspirert deg spesielt? Noen av seriene som gikk i Tempo for eksempel?

C: Tempo hadde både Asterix, Tintin og Lucky Luke så vidt jeg husker, og de er jeg kanskje vel så inspirert av som amerikansk undergrunn, selv om den influensen ikke er så tydelig.

M: Er noen av narverhistoriene selvopplevd? De generelle observasjonene er en ting, men for eksempel historien om narverne på hyttetur, som er en av mine favoritter, har jeg vanskelig for å forestille meg at bare kan være tatt ut av det blå. Jeg må i anledningen også berømme deg for bakhodet til Klepto når forsøket hans på «statskupp» slår feil. Aldri har jeg sett et bakhode som bedre formidler skam og nederlag.

C: Takk. Som alt jeg gjør er det et lappeteppe, det er som regel noe selvopplevd kombinert med noe som er funnet på osv. Den spøkelseshistorien for eksempel, som Ronny forteller, ble fortalt av en fra en av de andre klassene på det høyfjellsoppholdet på Høvringen, som alle dro på i sjette eller sjuende klasse. Hytteturer har jeg jo vært på, uten at akkurat det som skjer i tegneserien skjedde på noen av dem, men sikkert noe lignende…

M: Er de forskjellige narverne konkrete personer fra oppveksten din, eller er de skapt ut i fra karaktertrekk som noen av dem hadde? Og Linderudhora, er hun reell?

C: Noen er bare funnet på, andre er karikerte konkrete personer, mens atter andre er en blanding av karaktertrekk fra flere konkrete personer, men ingen er 100 % en virkelig person levende eller død. Linderudhora er funnet opp, men jeg har et vagt minne om å bli fortalt om en promiskiøs fyllik dame som opererte i en eller annen drabantby.

M: I en av fortellingene dine er det en mor som serverer spyet sitt til barna sine. Hun undrer seg over at det er gulrot i spyet, da hun ikke har spist det. Er det noen dypere mening med det? Prøver du å si at det finnes uforklarlige aspekter ved tilværelsen?

C: Ja, en av dem er jo at det alltid er hakka gulerøtter i spyet ditt, uansett om du har spist gulerøtter eller ei, uansett hva du har spist så er det gulrotbiter oppi spyet ditt, og det må jo være et av de der uforklarlige aspekter ved tilværelsen.

M: Noen av figurene dine har ikke pupiller. Kan du forklare hvorfor? Mangler de sjel?

C: Alle mine karakterer mangler sjel, de er jo «tegneseriefigurer». Neida, det stikker ikke så dypt, øyne uten pupiller er en måte å karikere en figur som kanskje er litt grunn, litt intetsigende eller følelsesløs og brutal, «tomme øyne» liksom. Flere av mine hovedkarakterer er karikert sånn, Trøtt type Odd og Christian Block for eksempel.

M: Du har laget noen filmer med animasjon. Er det noen spesiell grunn til at det har blitt til det i stedet for tegnefilmer? Er det billigere? Er det enklere? Eller er det rett og slett fordi du foretrekker det? Selv foretrekker jeg tegnefilmer, og skulle ønske at noen av seriene dine kom som det.

C: Det var det som var opurtunt der og da, et tilbud evnt krav fra produsentens side, og siden du ikke kommer langt med animasjon- hverken 3D dataanimasjon eller tegnefilm, uten spenn- så hoppa jeg på det, og prøvde å gjøre det beste ut av det. Jeg begynte med dataanimasjon i 1998, og var helt i tet innen feltet. Jeg syns jeg fikk det til også, etterhvert. Det var masse muligheter der, som jeg mente å kunne se den gangen, nå har det stivna i en form, og billigere er det i hvert fall ikke. Tegnefilm er det billigste animasjonsuttrykket nå…

M: Liker du Disney? De gamle Donald tegnefilmene fra 30 tallet for eksempel? Eller blir det for glatt for din smak?

C: Jeg har et dypt og intenst forhold til Walt Disney, men kun de langfilmene Walt selv var involvert i 100 %, det er ikke så mange, fem – seks av langfilmene, i en etterhvert uendelig rekke av filmer som skor seg på det som ble nedfeldt i de første klassikerne: Snøhvit, Pinnochio, Fantasia, Bambi og Dumbo. Kortfilmene er også uovertrufne selvfølgelig, der liker jeg alt fra tidlig Mikke Mus og Donald til sein Langbein, helt topp!…

M: Hitchcock sa at han visualiserte filmene sine for sitt indre øye ned til minste detalj før han gikk i gang med å lage selve filmen. Gjør du det samme når du lager serier, eller improviserer du litt underveis? Får du innfall når du sitter og tegner du ikke hadde tenkt på i første omgang og fester det til papiret?

C: Hitchcock var filmregissør og måtte visualisere alt på forhånd, for når du står på settet, og det er nå det gjelder, er du kjempeglad for at du har planlagt det meste. Du står friere med tegneserier, men jeg pleier å si at et tegneseriealbum er som en pyramide, du bygger den fra grunnen, første rekka med stein er historien, så dialogen og handlingen i rutene tegna opp med blyant, før det hele tusjes og tekstes. For hvert lag som legges til pyramiden, bruker jeg den såkalte påplussings metoden, som ble lansert av Walt Disneys studio, for å komme tilbake til det. For hvert nivå av utviklingen av en tegnefilm, skulle det «plusses» på kvaliteten. Det funker med tegneserier også. Å skulle forandre hovedlinjene i historiefortellinga når du er på toppen av pyramiden, er skikkelig døvt. Det bør unngås…

M: Jeg kunne godt tenkt meg at Jazzbasillen kunne vært en helaftens spillefilm med skuespillere. Er det noe du kunne tenkt deg?

C: Jeg kunne tenkt meg det, og har vært i forhandlinger med flere, men lufta gikk ut av ballongen på samtlige av forskjellige grunner, og nå kan jeg ikke tenke meg det lenger.

M: Hva regner du selv som det beste du har lagd? Og er det noe du er misfornøyd med, og som du i ettertid skulle ønske ikke hadde vært gitt ut?

C: Det blir som å be en mor velge mellom sine barn og peke ut en favoritt. Jeg ser at noe er mye bedre enn andre ting jeg har lagd, jeg ser også at ting jeg har lagd likes av mange av andre grunner enn jeg selv mener er kvaliteten, men anger ligger ikke for meg. Jeg mener at du må ta en kunstner eller tegneserietegner eller musiker eller hva som helst egentlig, for det han eller hun er, et menneske. Og mennesker gjør grove feilvurderinger, gjør noe dårlig ut i fra omstendigheter og annet som påvirker en, mennesker er ikke perfekte, det er det som gjør mennesker og det de skaper, interessant. Jeg er intet unntak, og er egentlig like stolt av mine blødmer og nederlag som jeg er av det som er skikkelig vellykka. Dessuten er jeg, i likhet med deg, misunnelig på min egen fortid. Alle drar fram Jazzbasillen som den virkelig store klassikeren min. Den lagde jeg i 26 års alderen, med andre ord, brorparten av mitt virke når aldri opp, liksom.

M: Synes du det er gøy å tegne seriene, eller skulle du ønsket at de hadde materialisert seg selv, hvis det hadde gått an?

C: Gøy er det ikke, men jeg tror ikke på gøy, men i alt jeg gjør er det selve skaperprosessen som er tilfredsstillende, givende, interessant og mange andre ting, til og med litt «gøy», jeg skal innrømme det, selv om det som regel er hardt arbeid og mye sjelekval, så bra at det ikke går an å materialisere ting ut av løse lufta!…

M: Seriene dine er ofte en blanding av komikk og tragedie. Føler du skadefryd når du «korsfester» figurene dine, eller har du medlidenhet med dem? Eller begge deler?

C: Skadefryd er jo den eneste sanne fryd, så ja, men jeg har ikke noe dårlig samvittighet for det, de er jo bare tegneseriefigurer… Medlidenhet og sympati skal leseren føle for dem, og så er det mitt privilegium og korsfeste dem til slutt…

M: Er du noen gang på gamle trakter og ser noen av de gamle narverne? Og i tilfelle så; Er de klar over at de har blitt legender på grunn av deg?

C: Jeg kjente en del Narvere før i tida, men ikke spesielt godt, de var ikke klar over at de var Narvere den gangen, og de som lever har jeg ikke truffet på lenge, men det er noen jeg har møtt som mente dem narva. Men de fleste er nok uvitende om deres legendestatus, hva vet jeg?

M: Finnes det noen prosjekter du kunne tenkt deg å få realisert som er for store eller omfattende til å få gjennomført?

C: Alt er mulig, Misfornøyelsespark var jo et større løft, men jeg fikk det til, selv om jeg mangla en karusell. Det kan komme senere. Jeg har gitt opp å lage film, bare for at det er et helvete med finansiering og gjennomføring, og egentlig alt forbundet med det. Jeg ble kurert når jeg lagde den siste kortfilmen, Rulletrappen, det var jo en drømmeproduksjon sammenlignet med andre tinga jeg har gjort, men likevel så mistet jeg tålmodigheten. Da skjønte jeg at dette eventyret er over…

M: Har du noe på tapetet fremover du kan fortelle om?

C: Siden du er mest interessert i tegneserier, så holder jeg på med et nytt Weltschmerz, det blir veldig eksperimentelt…

M: Ok, da ønsker jeg deg lykke til videre og takker for intervjuet.