Curtains of Wool

Share on FacebookTweet about this on Twitter

Året var 1992. Jeg hadde akkurat gitt ut trippelalbumet Micky Faust og ble invitert til å slå av en prat på Blinderadioen. Jeg ble tatt i mot av en fyr som presenterte seg som Kristopher Schau.
På veggen hang det en plakat hvor det sto Gartnerlosjen over et bilde av noen typer med ansiktet dekket av krem.
«Hvem er det?»
«Bandet jeg spiller i.»
«Har ikke hørt om dem.»
«Det kommer du til å gjøre.»

Og slik ble jeg klar over dette bandets eksistens, disse muntre menn fra Bøler som ikke lot til å ta seg selv altfor høytidelig. De ga meg assosiasjoner til det britiske humorbandet Bonzo Dog Band og Frank Zappas gamle band Mothers of Invention.
Siden fikk jeg hilst på et par av de andre medlemmene, Lars Lønning og Egil Hegerberg, ved noen anledninger. De var trivelige karer, men litt vanskelige å bli kloke på. De tøyset hele tiden, og man måtte følge med når de snakket. Det gikk fort unna, og det var tydelig at de kjente hverandre godt der de fullførte setninger for hverandre i Ole Dole og Doffen stil.

Ved en anledning inviterte de meg til å synge en sang med dem på en konsert på Rockefeller. De ga meg en kassett med sangen jeg skulle fremføre så jeg kunne høre på den hjemme og lære meg den. Sangen kom gang på gang hele kassetten igjennom på begge sider så jeg skulle slippe å spole. Omtenksomt. På konserten fikk jeg utdelt en T-skjorte hvor det sto: Jeg er han i Raga Rockers.

Denne gjengen har etter hvert vist seg å ha mange jern i ilden. De spiller alle i flere band med forskjellige konstellasjoner av seg selv og gir ut skiver i høyt tempo. Men ett av disse bandene har ikke gitt ut skive, og det er Curtains of Wool. Konseptet er som følger: Musikerne, Egil pluss Aslag Guttormsgaard og en som heter Pio, kler seg og instrumentene og alt annet på scenen i samme stoff som gardinene bak så de går i ett med bakgrunnen, og spiller så lavt at det ikke lar seg gjøre å høre hva de spiller. Dette er det motsatte av rock`n`roll, der selvhevdelse og høyt volum er malen. Det får meg til å assosiere med hinduismen, der Brahma skaper verden, Vishnu opprettholder den, og Shiva ødelegger den. Oversatt til rockeverden blir det som Elvis som skapte den, Sex Pistols som opprettholdt den, og til slutt Curtains of Wool som river det hele ned.

De få opptredende de har gjort har jeg dessverre ikke fått med meg. Det gjorde jo i og for seg ikke de som var der heller, men bare å kunne fortelle barnebarna at jeg hadde vært på konsert med dem hadde vært kult! Det er vel heller ikke mulig å få overført dette til skive. Da måtte det i tilfelle blitt slik at du måtte hatt anlegget på full guffe og så vidt hørt noe i det fjerne. Dette kunne blitt fatalt med vinyl. Ett hakk i plata ville sprengt anlegget. En gang traff jeg Egil i Brugata og vi slo av en prat. Jeg priste Curtains of Wool konseptet, om hvor fantastisk jeg syntes det var med et band man ikke kunne høre. Egil svarte; Og ikke bare det, men vi har dritbra låter også!