Meninger

Spisesteder

Å anmelde spisesteder for et tidsskrift må vel være den ultimate jobben. Gå på restaurant for arbeidsgivers regning og meske seg. Nå er ikke jeg fullt så heldig siden jeg må betale maten min selv, men nå har jeg ikke så dyre matvaner heller. Favorittstedene mine ligger på østkanten der prisene stort sett er rimelige. Jeg liker asiatisk mat best, og stedene jeg vil anbefale er indisk, vietnamesisk og japansk.

Vi begynner med Punjab Tandoori på Grønland, på andre siden av taxistasjonen ved t-banen. Som oftest bra med folk med forskjellig etnisk bakgrunn. Indisk musikk over anlegget gir også en eksotisk følelse. Man bestiller ved disken. Jeg bestiller alltid det samme; Lam Karahi. Det er en slags karri, men sausen er litt mektigere. Jeg har spist der ganske ofte, men jeg har også hatt pauser på opp til ett år. Da er det hyggelig å bli gjenkjent og spurt når jeg kommer til disken om jeg skal ha Lam Karahi med ris som vanlig. Maten er like god som på finere indiske restauranter etter min mening, og prisen for retten jeg spiser er på 100 kroner hvis man bare drikker vann og står over nan brødet.

Neste sted jeg vil anbefale er Lille Saigon 1 i Bernt Ankers gate. (Må ikke forveksles med den som heter det samme uten ett tallet bak og ligger litt lenger opp i gata). Her er det også ofte fullt av folk, og det er ikke rart. Ikke bare smaker det friskt og godt, men vietnamesisk mat regnes også som den sunneste i hele verden ifølge et matprogram jeg så på TV. Her anbefaler jeg rett nr.12. Til den nette sum av 120 kroner får man biffstrimler med risnudler og salat, og en liten skål med god og syrlig saus ved siden av. Porsjonen er stor og man blir garantert stappings. De serverer også retter som minner om mer tradisjonell kinamat, men det er spesialitetene som svinger mest. Kanskje bortsett fra kotelett med egg og fiskesaus. Den er for litt spesielt interesserte.

Det tredje stedet jeg vil anbefale er Mitsu Sushi i Møllergata, vis a vis gamle Møllergata skole. Den har kanskje ikke så mye fancy å by på som sushistedene på vestkanten, men kvaliteten er upåklagelig. Mange sushisteder er ikke så bra. For små biter og for lite fisk i forhold til ris. Ikke på Mitsu. Her er balansen mellom ingrediensene perfekt. En gang jeg kom dit satt det mange japanere på det innerste rommet. Jeg sa; Jasså, mange turister her i dag? Det var det ikke. Det var den japanske ambassadøren som hadde tatt med seg venner på lunch. Jeg regner med at det sier litt om kvaliteten. Prisene er også hyggelige, akkurat som betjeningen.

Så her har du noen forslag til hvor du kan gå hvis du ikke føler for å stikke hjem og spise kjøttkaker med poteter.

Press

Press
Det snakkes og skrives mye om utseendepress i våre dager. Unge helt ned til barneskolen er rammet av det. De vil se ut som figurene de ser på spill og TV. Guttene vil ha muskler og vaskebrettmage, jentene vil ha timeglassfigur og store bambiøyne. Monkey see, monkey do. Selvsagt er det hierarkier mellom barn. Slik har det alltid vært. De tiltrekkes av de vellykkede og frastøtes av de mislykkede.
Denne, la oss kalle det fascistiske tilbøyeligheten, ligger latent i mennesket fra naturens side. Det er derfor de voksne må indoktrinere barna fra de er små om at de må være snille og at alle er like mye verdt for at de skal vokse opp til å bli siviliserte samfunnsbevarende individer i stedet for hensynsløse egoistiske rovdyr. Det var eventyr for barn sin opprinnelige funksjon å rettlede dem og gi dem sunne verdier. Disse eventyrene eksisterer fremdeles, men har i større grad enn før blitt overskygget av andre kilder til virkelighetsforståelse.

Kynismen og minste motstands vei inn i barnesinnene som ligger bak mye av det som er på TV i dag fantes ikke da jeg vokste opp. Det var uskyldige greier i forhold. Men uansett så virker godhetspropagandaen bare delvis. Barn skjønner tidlig at de voksne ikke sier hele sannheten, men skjuler ting for dem. Vel, det er gjensidig. Barn har også en hemmelig verden som de voksne ikke har tilgang til.
En verden av inkludering og utestengelse basert på oppfatningen av vellykkethet, som i stor grad kommer utenfra. Vel, tiden går og barna blir ungdommer og presset blir enda mer nådeløst når de seksuelle følelsene kommer på banen. Overalt blir de bombardert med bilder av vakre veldreide mennesker som setter en mal på hva de har å strekke seg etter hvis de ønsker å bli akseptert av sine jevnaldrende.

I kjølvannet av dette ligger det strødd med ulykkelige ungdommer som føler seg mislykkede. Ikke bare ut i fra om de kanskje har hatt uflaks med hensyn til hva de har blitt skjenket fra naturens side, men også ut i fra følelsen av utilstrekkelighet når det kommer til å leve opp til idealene skapt av parasitter som slett ikke er ute etter å først og fremst sette farge på tilværelsen som de så ofte hevder når de blir stilt til veggs, men å tjene sine skitne penger og leve i den glamorøse drømmen de selv har skapt.
At fotomodeller sier når de blir intervjuet at skjønnhet kommer innenfra er det ikke mange som tar til seg. Noen hevder at moderne opplyste mennesker er klare over at det bare er reklame som de fritt kan velge om de vil leve etter eller ikke. Vel, det virker ikke slik på meg. At de bruker betydelige summer på merkeklær, sko og vesker er en ting, men det stopper ikke der. Når de blir litt eldre er det tid for å justere utseendet med kirurgiske inngrep.
Hvor kommer det fra at det er bedre å ha lepper som en padde og pupper som ballonger, om ikke fra Hollywood? Jaja, dem om det.

Men en ting burde etter min mening ikke vært tillatt, og det er å ha reklameplakater med fotomodeller i det offentlige rom. At man kan kjøpe ukeblader hvis man er interessert i moter og denslags kan man ikke nekte folk i et fritt samfunn, men at kyniske businessfolk i sin umettelige grådighet har lov til å trøkke disse bildene opp i trynet på folk som ikke har bedt om det, som om sinnene deres er et fristed til å dumpe åndelig søppel i, er etter min mening overtramp. Ikke det at jeg tror at det nytter, men jeg vil likevel benytte anledningen til å oppfordre de som er unge til følgende: Drit i hele opplegget. Vær mislykket. Gjør det motsatte av hva som er forventet. Slå dere sammen med andre friks og dyrk egenart. La det heller være de konforme som må stå utenfor og bli sett på med medlidenhet og forakt av dere.
Det er ingen lov som nekter noen å farge håret grønt eller gå med klærne bak fram eller what ever. Friheten til å gjøre det ligger der. Det er bare å ta den i besittelse. Og det er mye morsommere å være individualist enn å være en sau. Og med det runder jeg av for i dag.

Kronas Restaurant

Kronas Restaurant

Jeg kunne godt tenkt meg at det fantes en restaurant for rike dekadente folk. I et land med 50 000 millionærer er det nærliggende å tro at noen av dem nå har prøvd det meste av kulinariske lekkerbiskener og har gått lei og ønsker å gå ett skritt videre inn det gastronomiske landskapet.

Her kommer Kronas Restaurant inn i bildet. Gjerne plassert i et litt slitent strøk for å markere avstanden til bermen og forsterke følelsen av vellykkethet når man toger inn for å meske seg. Det må selvfølgelig være dyrt, ellers er jo halve vitsen borte. Det må markeres at dette ikke er noe sted for fattiglus.

Så hva skal man da servere til de som har prøvd alt?

Dagens forrett kan for eksempel være suppe kokt på knoklene til en utrydningstruet dyreart. Sibirsk tiger skulle funke bra. Det skal visstnok også være bra for potensen. Vannet knoklene blir kokt i er fra et privat eid tjern Skottland, flydd inn med jetfly samme dag. Suppen blir piffet opp med nyrebiter fra skamslåtte selunger og multer fra Finnmark for å gi det et litt hjemlig preg. Prisen er 102.400,- Ønskes et dryss fra en knust perle over koster det 14.000,- ekstra.

Vi går nå over til hovedretten, og her vil det ikke bli spart på noe! Elefantsnabel fra viltreservat i Kenya, grillet over glør av ibenholt og dvergfuru, flambert i en saus av 12 år gammel cognac og nebbdyrmelk. Dandert med sitater fra det gamle testamentet, håndplukket fra Europas mest ærverdige antikvariater. Det garanteres at alle biblene som blir brukt til dette er over 200 år gamle. Snabelen blir servert på en seng av franske trøfler og sprø steinovnsbakte strømper fra Milanos mest eksklusive motehus. Det bør legges til at strømpene er trukket etter en gyllen gondol i Venezias kanaler for ekstra italiensk smakskoloritt i forkant. Ved siden av serveres rotfrukter fra egen hage, plukket av kjendiser som ønsker å forbli anonyme, men initialene kan oppgis mot et ekstra vederlag på kr 30.000,-  Det hele dekkes med et teppe av tynne gulltråder og tarmene fra kolibri, mink og  hyse, heklet i intrikate mønstre av barnearbeidere fra Nepal. Dette er en mektig rett, så det anbefales at den deles på to personer. Pris? 263.800,-

For de som ønsker å sende en tanke til sine forfedre som jobbet i sitt ansikts sved og la grunnlaget for det utsvevende liv som nå leves kan det som en liten mellomrett serveres tørre brødskiver med støv som kan skylles ned med et glass lunkent vann fra springen. Skjeggstubber fra en førtidspensjonert skogsarbeider kan tilsettes hvis ønsket. Dette til den nette sum av 3.400,-

Vi har nå kommet frem til dagens dessert. På en tallerken fra gravkammeret til en egyptisk farao serverer vi hjemmelaget sjokolade. Vår mest populære variant er den USA inspirerte sjokoladen Yankee. Mørk og delikat med strimler av kjøtt fra bisonkalv. Vår utsøkte nougat med små biter av kokte ørneklør er også en sikker vinner. Den tredje lille godbiten er en mongolsk variant, fraktet gjennom Gobiørkenen på tungt lastede kameler for smelting, så avkjølt i nærheten av det som er igjen av Jostedalsbreen, for til slutt å bli kjørt til vår eminente restaurant i en splitter ny Ferrari. Prisen på denne elegante avslutningen av måltidet er 98.900,-

Til alle retter følger det med små glassblåste flasker fra Modum med tarmgass fra et rikt utvalg av fremmedarbeidere. Dette kombinert med munnfullene som roterer rundt i munnen vil garantert gi våre gjester en uvanlig opplevelse som vil frembringe både frydefulle grøss og overgiven latter.

Da gleder vi oss til å se deg.

Bon appetit.