Musikk

Favoritter

Hallo folkens.

Her kommer min tre på topp liste med favoritter fra musikkens verden for de som har interesse av å vite det. Som den observante leser sikkert vil se er jeg tungt forankret i rockens gullalder, som etter min
mening er andre halvdel av sekstiåra og første halvdel av syttiåra.

Vokal:
1. Elvis Presley
2. John Lennon
3. Little Richard

Gitar:
1. Jimi Hendrix
2. Frank Zappa
3. Robert Fripp

Bass:
1. John Entwhistle
2. Paul McCartney
3. Flea

Tangenter:
1. Rick Wright
2. Keith Emerson
3. Ray Manzarek

Slagverk:
1. Keith Moon
2. John Bonham
3. Ringo Starr

Beste låtskriver:
1. David Bowie
2. John Lennon
3. Jimmy Page

Beste tekstforfatter:
1. Jim Morrison
2. Ray Davies
3. Pete Townshend

Kuleste band:
1. The Stooges
2. Black Sabbath
3. Rolling Stones(med Brian Jones)

Mest helstøpte album:
1. Sticky Fingers (Stones)
2. Cosmos Factory (Creedence)
3. Pin Ups (Bowie)

Feteste live album:
1. Live at Leeds (Who)
2. Viva (Roxy Music)
3. T.V.Eye (Iggy Pop)

Kuleste cover:
1. Ramones (første skiva)
2. Brain salad surgery (ELP)
3. Live through this (Hole)

Stiligste albumnavn:
1. South of heaven (Slayer)
2. Bitches brew (Miles Davis)
3. Only in it for the money (Zappa)

Viktigste stilskaper:
1. Tony Iommi
2. James Brown
3. Chuck Berry

Grommeste låt:
1. I got a right (Stooges)
2. Big brother (Bowie)
3. Help (Beatles)

Deiligste kjærlighetssang:
1. Wild is the wind (Bowie)
2. A song for Europe (Roxy Music)
3. I`m not in love (10CC)

Beste rockefilm:
1. Spinal Tap
2. The Doors
3. Rock`n`roll swindle

Verste låt:
1. Life is life (Opus)
2. I just called to say I love you (Stevie Wonder)
3. I can help (Billy Swan)

Mest enerverende stemme:
1. Joan Baez
2. Joni Mitchell
3. Axl Rose

Mest oppskrytte møkkaband:
1. Steely Dan
2. Genesis
3. Cream

Keith Moon

Hallois folkens.

I dag har jeg tenkt å nerde litt og skrive om Keith Moon, trommeslageren i The Who.
De fleste trommiser har John Bonham i Led Zeppelin som favoritt, og det er fullt forståelig. Han har alt; Fantastisk groove og suveren teknikk, og jeg er enig i at han er best. Men Moon er størst! Han har verken groove eller noe særlig til teknikk. Styrken hans ligger et annet sted; I energi og oppfinnsomhet.
Der Bonham ligger tungt og gynger, pisker Moon bandet fremover. Der Bonham briljerer med teknikk en jazztrommis verdig, høres Moon ut som en overivrig nybegynner.
Det vil si; For dem som ikke besitter den dype innsikten til undertegnede. Kremt. Når jeg diskuterer trommespill med andre trommiser får jeg inntrykk av at de synes Moon er en morsom type, men at spillet hans bare er tatatata over trommene. Det stemmer ikke.
Han finner på uventede vrier hele tiden. Hvis man hører på andre trommiser som har en synkoperende stil kan man som oftest, i hvert fall hvis man er trommis selv, gjette seg til hva de kommer til å gjøre sånn noenlunde.
Ikke så med Moon. Hadde han vært en tilsvarende fotballspiller hadde han drillet motstanderne trill rundt.
Han overrasker hele tiden. Crasher på cymbalene i hullene i stedet for på enerslaget som er vanlig, og drar asymmetriske og snåle ruller over trommene.
At det fungerer er nesten et under, men det gjør det. Og hva kommer det av? Fordi han spiller musikalsk. Han spiller hele tiden i forhold til låta og de andre i bandet. Først og fremst gitaren, men også til vokalen. Svarer, fyller ut og poengterer med total innlevelse og overlegent instinkt.
Han er også den mest visuelle trommisen noensinne. Den fødte showmann.
Selv om han får skarp konkurranse fra Townshend med sine splitthopp og vindmøllearm og kjekkasen Daltrey, er det Moon som stjeler showet.
Han skjærer grimaser. Han lener seg langt tilbake før han angriper trommene igjen.
Han trikser med trommestikkene. Han kaster de i været og tar de i mot igjen og kommer inn på slaget og fortsetter å pøse ut kaskader av støy som høres ut som bomber og maskingeværer. I hvert fall på konserter når bandet lar alle hemninger fare.
Og på en god kveld gå amok til slutt og slenge slagverket veggimellom.

Det hele begynte med at han som attenåring overtok trommestolen etter The Who`s første trommis, en tradisjonell eldre kar. The Who hadde et eller annet, men manglet den siste magiske ingrediensen. Da Moon ble med falt bitene på plass. Over natten var det blitt et revitalisert og distinkt band som endelig kunne begynne sin lange og kronglete vei mot verdensberømmelse. Til å begynne med spilte han på et vanlig firetrommers sett med hihat og ridecymbal, men det gikk ikke lenge før han gikk over til et annet sett med to stortrommer og flere tammer, og kvittet seg med hihaten og ridecymbalen og erstattet de med tre crasher i stedet. Dette var det ingen rocketrommiser som hadde gjort før. Spillet hans forandret seg også og ble mer fritt og dramatisk. I en alder av knapt tjue år revolusjonerte han rocketromming og la grunnlaget for alle trommiser som kom etter som ikke var tilfreds med å bare holde takten. På tampen av sekstiåra og begynnelsen av syttiåra var The Who, etter min mening, verdens beste band.

På liveskiva «Live at Leeds» fra 1970 hører man en gruppe som etter fem år med konstant turnering har blitt til en levende organisme. Townshend drar i gang det ene kremriffet etter det andre før Moon og bassist John Entwhistle hiver seg på og skaper et inferno av forløsende kraft. Denne konserten regnes med rette for den ypperste liveskiva gjennom tidende. Hele bandet er strålende og Moon`s trommespill er utrolig.
Jeg utfordrer samtlige trommiser i hele verden til å gjøre det han gjør etter ham, og den som klarer det skal jeg knele for og kysse føttene til! For den leseren som ønsker å sjekke ut mine påstander må jeg dog insistere at de hører på originalen med sju spor, og ikke utvidede versjoner som har kommet siden, da det er på den kortere originale utgaven de beste låtene og beste fremføringene er. På studioalbumet Who`s Next fra 1971 når Keith Moon sin topp.
Han spiller kraftfullt og oppfinnsomt som vanlig, men også rent teknisk gjør han ting som krever sin mann. Særlig på doble stortrommer er han en mester. Fra og med neste skive, «Quadrophenia», går det nedover.
Årevis med festing og utagerende livsstil begynner å merkes. Trommespillet har mistet noe av piffen. På de siste to skivene, og på konsertene i samme tidsrom, er han bare en skygge av den han engang var. Keith Moon dør av overdose 32 år gammel i 1978, og en hel verden av rockere sørger.
I rockens historie blir han først og fremst husket for hotellromknusing og elleville stunts, men for meg er det som trommeslager han står igjen som den største av dem alle.