Musikk

Ritualer i rock

Heil alle sammen.

Det kommer til å bli sparsomt med blogging fra meg fremover. Raga toget har begynt å rulle igjen med øvinger frem til festival sommeren, så da blir det konsing på det. Etter at tributeboksen kom ut steg Raga aksjene igjen med påfølgende tilbud om godt betalte festivaljobber det var vanskelig å si nei til. Så med det i bakhue tenkte jeg å kåsere litt om populære ritualer og symboler i rock.

Bandet inntar byen. De skal bombardere de innfødte. De skal kjøre over mennene og besudle kvinnene. Bandmedlemmene har en klart definert stil. De er uniformerte. De er rustet til kamp. Vokalisten er troppsføreren som bjeffer ordrene. Gitaristen og bassisten poserer på hver sin flanke med instrumentene som geværer. Trommeslageren er tankføreren som buldrer fram bak dem. Eventuell tangentspiller er sambandet som betjener sine elektroniske duppeditter. Jernkors og dødninghoder a la SS er standard pynt. Noen har også trent på å bevege seg synkront, noe som ytterligere understreker at de er en paramilitær enhet. Lysstråler som sveiper over scene og sal minner om luftskyts. Sprutende ild og røykbomber krydrer det hele. Mange band har også en logo eller et symbol, slik nazistene hadde hakekorset, sentralt plassert bak bandet, og fansen hyller forestillingen med gester som ikke ligger så veldig langt unna heiling. Er showet overbevisende nok glemmer individene seg selv og smelter sammen med resten av flokken i kollektiv ekstase.

Hva kommer det av at noen band velger å presentere seg på denne måten? Fordi det er tøft. Krig er tøft. Uniformer er tøft. Å være en gjeng er tøft. Unge menn bobler over av testosteron. Hverdagen med jobb og skole er kjedelig. De trenger voldsomhet for å få utløp for innestengte følelser. De vil ha action. Det er god butikk for band som henvender seg til gutter som prøver å finne sin mannlige identitet at de går på konsertene deres, kjøper skivene, klistrer opp plakater på gutterommet. Noen av disse bandene består av enkle sjeler. De har ikke har tenkt så nøye igjennom tingene. Men det finnes også mer verbale varianter som kan sette ord på det de driver med. At de digger presentasjonen og symbolene, men tar avstand fra innholdet. At det bare er teater og ikke alvorlig ment. At det er ment ironisk. At det er satire. At det bare er fantasi.

Vel, en dag blir kanskje fantasien virkelighet og de kan stå under vaiende faner med hjerter som nesten brister av stolthet før de marsjerer avgårde til sin ærerike skjebne på slagmarken. Etterpå kan de som overlever møtes til kameratslig omgang på lasarettet og minnes tiden de hadde alle lemmer i behold mens de pusser på medaljene sine. Og med dette håpet runder jeg av for i dag.
Stram hilsen med den ene armen i fatle og bandasje på hodet fra Uberstormfuhrer baron von Krohn.

Symforock

Hei

I dag har jeg tenkt å skrive om symforock. (Heretter bare kalt symfo.) Det mest avskydde og foraktede sidesporet i rockens verden, og på mange måter antitesen til rock i sin opprinnelige form. Der rock rocker og ruller er symfo ofte statisk og blottet for groove. Der rock følger regelen med jevnt beat og få akkorder velter symfo seg i lange låter med skiftende temaer. Der tradisjonelle rockere ynder å gi inntrykk av seg selv som gategutter fra arbeiderklassen oser det øvre middelklasse og kostskole av symfoguttene. Rocketekster er jordnære og konkrete mens symfotekster sjelden handler om ting man kan ta og føle på. Her går det i utenomjordiske fenomener og forklaringer på hvordan det hele henger sammen. Jeg har satt det litt på spissen for å klargjøre forskjellene. Det finnes glidende overganger, men dette skulle gi en slags indikasjon på hva symfo er og ikke er. Og nå kommer det kjære leser, og sjansen er stor for at dette kan komme som et sjokk som vil få din oppfatning av meg til å falle i grus og tankene dine til å slå salto; Jeg digger symfo. Men ikke all symfo. Som i de fleste genrer er åtti prosent dritt. I punk, funk, reggae og rock`n`roll er ofte avstanden fra det som er bra til det som er dårlig ikke så lang, men i symfo er den det. Pompøs musikk er for meg det feteste av alt. Men det må være intelligent, stilsikkert og preget av god smak. Her er det de fleste symfobandene plumper uti med begge beina. De biter over mer enn de kan tygge. De tror de er dype, men er banale. De er selvhøytidelige, men latterlige for folk som har et snev av kynisk distanse til musikalske påstander. Det ble gjort en undersøkelse blant symfomusikere om hva de trodde var grunnen til at ingen damer digger symfo. De hadde forskjellige teorier: For mange toner. For rare rytmer. For kompliserte konsepter. Svaret er nok enklere enn som så: Symfo er rett og slett usexy. Og ikke bare musikken, men utøverne utstråler også ytterst sjelden sex appeal, eller maskulinitet rent generelt. Som en kompis av meg sa; ”De liker alle former for krefter, bortsett fra g kraften.” Men nok om det. Jeg har tenkt å ta for meg de tre bandene jeg liker best, og anbefale låter av disse jeg mener er verdt en lytt for leseren som vil driste seg inn i dette tåkete landskapet.

Første band ut er King Crimson. De slo igjennom med et brak med det genierklærte debutalbumet «In the court of the crimson king» i 1969. Det begynner superheavy med «21.century schidzoid man». De følger på med den stillferdige «I talk to the wind», fortsetter med vakre og triste «Epitath» og ”Moonchild”, og runder av til slutt med det majestetiske tittelsporet. Her er det strykere og fløyter nok til å få en rocker til å snu seg i graven. Men melodiene, som er det som ofte skiller klinten fra hveten i musikk, er gode og kan nynnes på uten å bli ledsaget av skiva. Neste album «In the wake of Poseidon» følger i stor grad samme oppbygning som forgjengeren, men uten å være fullt så bra, med en heavy låt først, så en rolig, så litt utilgjengelig plingplong, før det hele forløses i tittelsporet nok en gang. Dette er en oppskrift som også er mye brukt i klassisk musikk. Det begynner med Allegro som er livlig. Så kommer Adagio som er rolig. Så kommer Scherzo som er litt snål, før det hele munner ut i en storslagen finale med Molto Allegro. Det er neppe tilfeldig at de to nevnte albumene er smidd over denne lesten. Neste skive ut er «Lizard». Den begynner veldig bra, litt mer forskrudd enn forgjengerne, før den på side to sklir ut i en lang og kjedelig låt, og Crimson begynner å gjøre seg skyldig i kardinalfeilen til mange band; De gir ut skiver i for raskt tempo, med det resultat at de ikke klarer å holde forventet kvalitet på det meste av låtmaterialet. Bunnen blir nådd med det fomlete albumet «Islands», før det sakte begynner å gå oppover igjen på de neste skivene, hvor fokuset i musikken går mer over til det rytmiske. Første fase av King Crimson, (bandet ble lagt på is i åtte år etter dette), kulminerer i albumet «Red». Avslutningssporet «Starless» oppsummerer alt hva bandet står for. Det begynner, la oss kalle det normalt, med vanlig komp og fin melodi, før det går over i et litt skummelt tema som sakte bygger seg opp i intensitet til det hele tipper over i heftig jazz før låta til slutt biter seg selv i halen med en mektig framføring av innledningstemaet. Denne låta er på fem på topp lista mi over monumentale låter i rockens historie og anbefales på det sterkeste til de som ikke har hørt den fra før.

Neste band ut er Yes, og nå er jeg ute på tynn is. Dette bandet har alt de fleste rockere hater. Mye topp og lite bunn i kompet, femi vokal, musikere i flagrende gevanter, tekster fra en fjern mytologisk tidsalder, og etter de første skivene dustete covere med landskaper som ikke finnes. Men hvis man klarer å ignorere disse tingene er det mye gull å hente når det kommer til originale låter med fengende melodier. Jeg anbefaler skiva «The Yes album», som etter min mening holder hele veien. ”Fragile” og ”Close to the edge” som følger etter er også veldig bra, men så snubler de stygt med det stormannsgale dobbeltalbumet ”Tales from topographic oceans”, som er et langt gjesp. Jeg tviler på at selv ihuga fans har hatt ork til å høre hele denne tålmodighetsprøven fra begynnelse til slutt flere ganger. Jeg så Yes i Ekeberghallen i syttiåra. De hadde laserstråler som lagde mønstre på motsatt vegg av scenen, så mange av publikummerne satt å så på det i stedet for på bandet. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye mer om Yes, men runder av med en anekdote; Tangentspilleren Rick Wakeman (som spiller piano på Bowieklassikeren «Life on Mars») var den mest hippieaktige rent visuelt med sitt lange blonde hår og trollmannskappe, men var i motsetning til de andre en jordnær kar privat som likte å ta seg en øl og spise en saftig biff. Dette irriterte de andre, så da han sluttet ble den nye kandidaten spurt av bandet; «Are you a vegetarian?» Han ville gjerne ha jobben og det elegante svaret var: «If necessary.»

Siste band ut er Emerson Lake and Palmer. (Heretter bare kalt ELP). Mitt favoritt symfoband da jeg i begynnelsen av tenårene forvillet meg inn i denne genren. Jeg så de ved en tilfeldighet på TV. De hadde en to meter høy synthesizer med masse knapper og ledninger som appellerte til Reodor Felgen i meg og førte til at jeg begynte å kjøpe skiver med dem. De har også lange høytflyvende låter på repertoaret, men er også et lekent band som sneier innom forskjellige stilretninger og har låter med humoristisk tilsnitt også, ved siden av den obligatoriske balladen. De prøver i likhet med andre symfoband å skrive dype tekster, men sliter tungt med å holde et anstendig nivå; ”Infinite space, is there such a place? You must believe in the human race. Can you believe God makes you breathe? Why did he loose six million jews?” Flaut. Det meste av musikken er bygget rundt den skolerte Keith Emersons klassisk inspirerte komposisjoner. I motsetning til mange tangentspillere i rock som bruker behagelige akkordprogresjoner fra barokke komponister som Bach og Vivaldi tar Emerson fra særere komponister som Bartok og Dvorak. Dette gjør at ELP ofte har et strengere og mer dissonant uttrykk enn andre symfoband. Særlig låta «Toccata» på albumet «Brain salad surgery» må vel sies å være noe av det mest kompromissløse som er utgitt på en skive som faller under kategorien populærmusikk. ELP lagde unike skiver med stor kreativitet og variasjon i låtmaterialet før de skrenset helt ut med det søtladne motbydelige albumet «Love Beach» i 1978. Som en anmelder i ettertid skrev;  «Det var ikke punk som drepte symforock. Det var denne.»

Curtains of Wool

Året var 1992. Jeg hadde akkurat gitt ut trippelalbumet Micky Faust og ble invitert til å slå av en prat på Blinderadioen. Jeg ble tatt i mot av en fyr som presenterte seg som Kristopher Schau.
På veggen hang det en plakat hvor det sto Gartnerlosjen over et bilde av noen typer med ansiktet dekket av krem.
«Hvem er det?»
«Bandet jeg spiller i.»
«Har ikke hørt om dem.»
«Det kommer du til å gjøre.»

Og slik ble jeg klar over dette bandets eksistens, disse muntre menn fra Bøler som ikke lot til å ta seg selv altfor høytidelig. De ga meg assosiasjoner til det britiske humorbandet Bonzo Dog Band og Frank Zappas gamle band Mothers of Invention.
Siden fikk jeg hilst på et par av de andre medlemmene, Lars Lønning og Egil Hegerberg, ved noen anledninger. De var trivelige karer, men litt vanskelige å bli kloke på. De tøyset hele tiden, og man måtte følge med når de snakket. Det gikk fort unna, og det var tydelig at de kjente hverandre godt der de fullførte setninger for hverandre i Ole Dole og Doffen stil.

Ved en anledning inviterte de meg til å synge en sang med dem på en konsert på Rockefeller. De ga meg en kassett med sangen jeg skulle fremføre så jeg kunne høre på den hjemme og lære meg den. Sangen kom gang på gang hele kassetten igjennom på begge sider så jeg skulle slippe å spole. Omtenksomt. På konserten fikk jeg utdelt en T-skjorte hvor det sto: Jeg er han i Raga Rockers.

Denne gjengen har etter hvert vist seg å ha mange jern i ilden. De spiller alle i flere band med forskjellige konstellasjoner av seg selv og gir ut skiver i høyt tempo. Men ett av disse bandene har ikke gitt ut skive, og det er Curtains of Wool. Konseptet er som følger: Musikerne, Egil pluss Aslag Guttormsgaard og en som heter Pio, kler seg og instrumentene og alt annet på scenen i samme stoff som gardinene bak så de går i ett med bakgrunnen, og spiller så lavt at det ikke lar seg gjøre å høre hva de spiller. Dette er det motsatte av rock`n`roll, der selvhevdelse og høyt volum er malen. Det får meg til å assosiere med hinduismen, der Brahma skaper verden, Vishnu opprettholder den, og Shiva ødelegger den. Oversatt til rockeverden blir det som Elvis som skapte den, Sex Pistols som opprettholdt den, og til slutt Curtains of Wool som river det hele ned.

De få opptredende de har gjort har jeg dessverre ikke fått med meg. Det gjorde jo i og for seg ikke de som var der heller, men bare å kunne fortelle barnebarna at jeg hadde vært på konsert med dem hadde vært kult! Det er vel heller ikke mulig å få overført dette til skive. Da måtte det i tilfelle blitt slik at du måtte hatt anlegget på full guffe og så vidt hørt noe i det fjerne. Dette kunne blitt fatalt med vinyl. Ett hakk i plata ville sprengt anlegget. En gang traff jeg Egil i Brugata og vi slo av en prat. Jeg priste Curtains of Wool konseptet, om hvor fantastisk jeg syntes det var med et band man ikke kunne høre. Egil svarte; Og ikke bare det, men vi har dritbra låter også!