Mimring

Alt var bedre før

Skrevet av en gretten gammel gubbe. ..

Dagens tema er t-banen, og om hvor dårlig den er i forhold til den gode gamle Holmenkollbanen.

Jeg vil ramse opp ting for ting. La oss begynne med setene. I gamle dager var de anrettet slik at passasjerene satt i samme retning. Da slapp man å sitte og se på folk som satt midt i mot. Men hvis man var flere som reiste sammen kunne man med en enkel bevegelse snu setet så man kunne sitte face to face hvis man ønsket det.
Jeg liker ikke å måtte se på ansikter hvis jeg ikke vil det selv. Særlig ikke når den ukjente som eier ansiktet glor tilbake. Så det blir til at man må anstrenge seg for å se en annen vei. Knoting med beina for at de ikke skal skubbe borti medpassasjerer kan også være et irritasjonsmoment. I de gamle vognene var det en bøyle man kunne ha føttene på og en varmekilde under setet foran til vinterhalvåret. På dagens t-baner må man sitte med føttene på det kalde gulvet, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har kjent forkjølelsen komme krypende i løpet av de tjue minuttene det tar fra der jeg bor til sentrum.
Man kan jo slenge de opp på setet foran, men det er vel ikke det som er meningen.. Setene var også mye mer behagelige enn de er i dag. Nesten som gamle Chesterfield sofaer. Noe annet som er enerverende, i hvert fall for meg, er vinduskarmene. Jeg liker å sitte innerst og hvile armen i vinduskarmen.
På dagens baner er de akkurat litt for smale og litt for skrå til at man kan gjøre det uten å anstrenge seg for at armen ikke skal gli ned. Jeg synes det er jævli irriterende. Det er også utrivelig og ubehagelig for øynene med det grelle hvite lyset og de hvite veggene. Før var interiøret i mørkt tre og lyset var mykt og behagelig.
Hvis det ikke er ønskelig å hogge skog for dette gjør vegger malt i duse farger nesten samme nytten. En siste lille ting som kanskje ikke er så viktig, men som kan nevnes, er at det var vindu foran ved siden av trikkeføreren hvor man kunne stå og se fremover. Det likte jeg godt da jeg var barn.
Jeg skjønner at man vil kutte ned på ekstravaganse for å spare kroner, men mange av de tingene jeg har klaget på her er ting som kunne vært bedre uten at det hadde kostet all verden. Har ikke Norge råd til det? Prøvde de som tok avgjørelsen t-banevognene selv før de kjøpte dem? Er det ikke meningen at folk skal oppleve det å ta banen som ok, og helst velge det fremfor å kjøre bil hvis de har valget? Om det var gratis hadde også hjulpet, men det temaet får ligge i denne omgang.

Neste gang det skal kjøpes inn vogner, og jeg håper det ikke er lenge til, melder jeg meg som frivillig til å prøve varene. Jeg kan garantere at resultatet vil bli mer tilfredsstillende for folk flest. Og hvis det skulle vise seg at komfortable vogner ikke finnes på markedet lenger foreslår jeg at det bygges nye, så får vi litt mer industri og arbeidsplasser her på berget i samme slengen. Og med det runder jeg av for i dag.

t-banen

Ost er ost

Hei.
I dag skal jeg mimre litt igjen, og turen går tilbake til jeg i begynnelsen av 20 årene fikk meg sommerjobb som murerhåndlanger. Jeg møtte opp første dag og ble introdusert til mureren jeg skulle jobbe sammen med, en storvokst kar fra bygda. Det virket ikke som han syntes noe særlig om å bli belemret med en pinglete bygutt. Han så på meg med en skeptisk mine. «Hva heter du for noe?» «Michael.» «Hva sa du for noe?» «Jeg heter Michael.» «Michael? Jeg kaller deg Kolbjørn.» Han geleidet meg ned i kjelleren og ga meg et spett og pekte på små murklumper som stakk opp fra gulvet her og der og gikk opp igjen. Jobben min var å hakke de bort.
Et par ganger i løpet av dagen kom han ned for å se at jeg jobbet. Han sto i døra og så på meg uten å si et ord mens han tok seg en røyk. Når han hadde røyka ferdig knipset han sneipen på gulvet og gikk opp igjen. Etter et par dager hadde jeg hakket bort alle klumpene og fikk komme opp i dagslyset. Der ble jeg satt til å grave en grøft som skulle gå bak huset. Av og til kom han og hentet meg til å bære sementsekker. De var tunge, men det var likevel å foretrekke framfor å grave.
Hver dag jeg kom hjem fra jobb var det bare å gå i dusjen og få skylt av meg støvet før jeg stønnende la meg på sofaen med verkende muskler. Han drev og testa meg på forskjellige måter. «Hei Kolbjørn! Gjør ditt, gjør datt..» Jeg beit tenna sammen. Ikke faen om den bondetampen skulle få gleden av å klare å knekke meg. Etter hvert begynte jeg å like ham litt, selv om jeg syntes han var en kødd, og moret meg med å fortelle historier om ham på fritiden om hvor jævli harry han var.
En dag arbeidslaget (Basen, to snekkere, mureren og meg) satt i Moelvbrakka under lunsjen sa en av snekkerne; «Skikkelig fint på det nye supermarkedet der jeg bor. I ostedisken kan du smake på osten før du kjøper den.» Mureren svarte; «Smake på osten? For noe tull! Ost er ost.» Jeg kunne ikke annet enn å bryte ut i latter. Hvordan kan man unngå å bli glad i en sånn fyr? Jeg har lurt på om Jarlsberg reklamen som har gått på TV kommer fra det. Jeg fortalte jo den historien til mange, så hvem vet om det ikke stammer derfra.. Vel, ukene gikk og jeg kjente at jeg ble sterkere. Mer macho også. Når jeg kom hjem var det; «Mat! Jeg er sulten!» Men en dag da sommeren nærmet seg slutten sto huset ferdig, så da var det ikke mer for meg å gjøre der. Vi tok hverandre i hånda og sa ha det. Og det var det.
Noen år senere satt Joachim Nielsen og jeg og snakket om våre erfaringer fra arbeidslivet og om arbeiderene som rent logisk sett burde vært sosialister ofte var de mest reaksjonære av alle. Jeg måtte selvfølgelig fortelle historien om osten. Jokke kvitterte med å fortelle om en gang han hadde begynt på en ny jobb og tatt fram Dagbladet i lunsjen da en av de faste ansatte hadde kommet bort til ham og sagt; «Jasså, er det leser`n?» Vel, jeg skal runde av nå, men slutter med en historie som ikke er fra arbeidslivet, men som kanskje har en plass her likevel. Jeg sto på Karl Johan og så på et demonstrasjonstog mot atomvåpen da en mann som sto ved siden av meg ristet oppgitt på hodet og sa; «Skal dem forby atombomber og nå a!»

Minner fra en svunnen tid

Jeg husker det som om det var i går. Jeg var på flyplassen på vei hjem fra folkehøyskolen på Vestlandet da jeg så et bilde av Sex Pistols i et magasin. Med kort hår og fillete klær. Det var en ny kombinasjon. Det som hadde vært vanlig fram til da var at man enten var friker og hadde langt hår, eller var strait og hadde kort. Jeg ble nysgjerrig på hvordan musikken kunne være. Ut i fra bildet var det nærliggende å tro at det ikke var snakk om taffelmusikk.

I gamle dager var det platebutikk i første etasje på Steen&Strøm der jeg pleide å sjekke ut skiver. Det var hodetelefoner koblet til platespillerne på den andre siden av disken så man kunne høre før man eventuelt kjøpte. Jeg spurte om de hadde Sex Pistols. Ekspeditøren plukket frem «God save the queen» og ga den til meg. Jeg kikket på coveret. Dronninga med en sikkerhetsnål gjennom nesa. På baksiden bilde av to busser. Den ene gikk til Boredom, den andre gikk til Nowhere. «Kan jeg få høre den?» Han satte den på. Fytti helvete! Det var det grommeste jeg hadde hørt! Da låta var ferdig sa jeg «Jeg skal kjøpe den, men kan du sette den på en gang til og skru opp volumet?» Da annen gjennomhøring var ferdig var jeg helt skjelven: Bare to ganger før kunne jeg huske at jeg hadde hørt rock som ga meg følelsen av fare. Første gang var da jeg hørte «the last time» med Rolling Stones da jeg var gutt. Det riffet, den sounden.. Andre gang var «Schools out» med Alice Cooper. En kompis kom bort til meg i skolegården med singelen. Nærbilde av ansiktet til Alice med den skumle sminken. Jeg frøys på ryggen. Etter skoletid var det bare å sjekke den ut, og alle forventninger ble innfridd. Innertier for en skolelei sjuendeklassing.

Men tilbake til Pistols. Jeg dro rett opp til kompisen min, han samme som hadde introdusert meg for Alice, og sa «Hei, dette må du høre. Det er noe helt nytt!» Han satte den på. Da den var spilt sa han «Det er glamrock» Jeg sa «Glam? Hør på han vokalisten! Det ække mye glam!» Han var enig i at vokalisten var spesiell, men glam var det likevel. Grr.. Etter det hadde jeg med meg singelen overalt hvor det var en platespiller for å spre budskapet om rockens gjenfødelse, og ble stort sett møtt med samme reaksjon. At det var for enkelt var det det gikk i mest. Etter årevis med symfo og jazzrock var det blitt en slags regel at musikk skulle være litt vanskelig. At man måtte høre en skive flere ganger før man fikk tak på den ble regnet som et tegn på kvalitet. Her kom det noe som bare gikk rett inn i beinmargen uten å gå omveien gjennom hue. Da ble det sett på som musikk for kids, og ikke musikk for avanserte forståsegpåere. Det gikk noen år før skeptikerne fikk vennet seg til det nye uttrykket.

I dag har de selvfølgelig albumet «Never mind the bollocks» i samlingen og er enige i at det er en klassiker på linje med hva som helst. Neste singel jeg sjekket ut var «Pretty vacant». Samme fete lyden, men låta var kjedelig. Var det mer der ute å fylle livet med? Svaret kom med Ramones. Jeg hørte det første gang hos en klassekamerat som jeg gikk med på Forsøksgym. Han hadde en eldre bror som var oppdatert på hva som skjedde på musikkfronten, så kameraten min lå ofte litt i forkant med det som var nytt. Han satte på «Blitzkrieg bop». Dette var om mulig enda mer primitivt enn Pistols. Musikk skåret helt inn til beinet. Ingen detaljer. Bare rett fram fuzzkomp med en barnesanglignende melodi på toppen. Det var ikke aggressivt som Pistols. Det var pur rock`n`roll glede som gikk rett til hjertet og klistra seg fast. Jeg gikk til innkjøp av det doble konsertalbumet «It`s alive» og ble frelst. Konseptet, humoren, stilen.. Fire urbane fyrer med samme etternavn, som brødre. Med skinnjakker og hull på knærne (som ble større og større fra skive til skive inntil de ble byttet med nye olabukser rett før de ble til bermudashorts), gitarene i knehøyde, ingen pause mellom låtene, bortsett fra en kjapp opptelling før de braste inn i neste låt. Da var det på tide med litt misjonering igjen. Jeg hadde med skiva på fester der folk satt på gulvet med beina i kors og hørte på Genesis. «Hei, hva med å få opp temperaturen litt?»

Ett av mine beste minner fra den tiden var en fest hvor jeg spilte alle fire sidene etter hverandre og alle ble revet med og danset rundt i stua. Jeg var Micky Ramone og kompisen min Anders var Andy Ramone. Vi elsket Ramones. Særlig vokalisten Joey. Lang og hengslete og stygg som juling. De mislykkedes yppersteprest som hulket fram sangene om storbyens gleder og sorger. Jeg husker godt da jeg mange år senere fikk vite at han hadde lagt på røret. Jeg var i Barcelona da det skjedde. Jeg gikk inn på en bar for å drikke gravøl. Over disken hang det platecovere, og ett av dem var med Ramones. Jeg forklarte bartenderen på en blanding av spansk og engelsk at Joey var `muerte« og at jeg aktet å drikke og gi rikelig med tips, så lenge han spilte Ramones over anlegget. Jeg vet ikke om han skjønte så mye av hva jeg sa, men peking på coveret og vifting med pesetas gjorde susen. Så der satt jeg da med mine vemodige tanker og gode minner og drakk meg snydens. Gabba gabba, we accept you, we accept you, one of us!

Mitt neste skritt på erkjennelsen vei ble the Stooges. Jeg hadde hørt om vokalisten Iggy Pop da jeg gikk på ungdomsskolen fordi Alice Cooper hadde nevnt ham i et intervju som en influens. Ingen kjente til musikken, men en av gutta hadde hørt at han rullet seg i knust glass på scenen og gøgga på publikum. Det gikk noen år før jeg hørte det for første gang, hjemme hos den samme kompisen som hadde introdusert meg for Ramones. Han satte på «Search and destroy» fra albumet «Raw Power». Det var rett og slett for rått. Jeg hadde aldri hørt så søplete lyd før, så jeg klarte ikke å ta det inn sånn umiddelbart. Ikke lenge etter kom jeg over en artikkel i en fanzine som het 666, skrevet og utgitt av Leonard Borgzinner, et navn jeg kjente igjen fra artikler i Gateavisa. Det var skrevet veldig fengende, med formuleringer som «Scott Ashetons trommer åpner døra til Afrikas sexy hjerte» og «Iggy skriker etter det mest forbudte av alt; total frihet». Bare for å ta noen eksempler. Det var svingende lesning for en ung anarkistspire. Dette måtte sjekkes ut. Artikkelen framholdt albumet «Funhouse» som mesterverket, så da kjøpte jeg den. Første låta «Down on the street» traff som en damphammer! Dette var ikke punk. Det var knallhard amerikansk forstadsrock. Med det var det slutt på min periode som Micky Ramone, og jeg gikk inn i en periode med blytung dyrking av the Stooges. Alle band jeg hadde hørt før var bare pusekatter i forhold. Dette var det optimale.

Jeg husker ikke hvor lang tid det gikk før jeg i det hele tatt gadd å høre på andre artister, men da Stooges feberen begynte å slippe taket i meg ble jeg hekta på David Bowie og fortsatte derfra. På en måte tok jeg opp tråden igjen der jeg slapp da punken kom, og ble til den moderate puddingen jeg har vært siden..