Mimring

Sisu

For en tid tilbake sto det en artikkel i Dagbladet om en finsk skarpskytter fra krigens dager som på egenhånd hadde knærta over 500 russere. Ordet sisu dukket naturligvis opp. Dette begrepet om egenskapen som er en integrert del av den finske folkesjela. Betydningen er vanskelig å oversette eksakt, men det er en slags blanding av vågemot og utholdenhet. Helt fra jeg var ung har jeg vært litt fascinert av Finland. Det hviler en slags egenrådig særhet over det. En slags østeuropeisk feeling. Jeg husker jeg så en norskprodusert parodi på finsk fjernsynsteater. En dyster fyr satt og drakk vodka i stillhet. Etter å ha bøtta i seg noen flasker gikk han og hengte seg. Og det var det. Jeg har hørt om en finsk krigsfilm som skal være mektig populær i hjemlandet, men jeg har ikke klart å oppdrive den. Den vises visst en gang i året på finsk TV. Den handler om en gruppe finske soldater som venter på russerne. De ligger i lyngen og prater om hva de skal gjøre når krigen er over. De gleder seg til å komme hjem til kjærestene sine og fortsette å leve som før. Idyllen varer til de russiske tanksene kommer brasende gjennom skauen og moser dem til grøt. Finlands mannlige befolkning sitter klistret til TV skjermen med et glass i hånden og en stille tåre rennende nedover kinnet. Men nok om det. Artikkelen i Dagbladet fikk meg til å tenke på min finske venn Tino.

Det begynte med at jeg begynte å jobbe på Arbeidsformidlingen en gang i 80 åra. Jeg havnet på en gruppe som ble satt til å pusse opp et hus som lå ute i skjærgården. Det hadde vært et slags kommunalt sommersted for barnehjemsbarn i gamle dager, men hadde forfalt etter at det ikke lenger var i bruk. Så der var vi da. En gjeng med norske og finske pønkere og meg. Det var der jeg ble kjent med Tino. En okse av en fyr, med et utseende som av utenforstående sannsynligvis ble oppfattet som brutalt. Han kom fyllesjuk på jobben hver dag, men jobbet som en helt. Sagde og høvlet mens svetten piplet ut av den blankpolerte skallen hans. Ved lunsjtider la han ned verktøyet og proklamerte; «Nu føler jai mai bettre». Ellers var det ganske sløyt der ute. De fleste av oss sluntret gjennom arbeidsdagen i et bedagelig tempo. I pausene satt vi og pratet om musikk og politikk og alt mellom himmel og jord. Jeg hadde litt mer hippieaktige meninger enn dem, noe som førte til at Tino godmodig ga meg det velklingende navnet Shithead. Ved arbeidsdagens slutt var det; «Nu skal jai drykka vodka med mina kompisar». Jeg kan love at det var litt av en gjeng. Hvis det var litt penger igjen etter innkjøp av brennevin gikk det til hundemat som de spiste rett fra boksen. Det var billigere enn vanlig mat og de mente det smakte omtrent som lapskaus. En av dem hadde brekt en finger som sto ut i vinkel. Den hadde en tendens til å henge seg opp i ting, så en dag ble han lei og ba Tino kappe den av. Tino gjorde det og beholdt fingeren som en slags suvenir til å pille seg i nesa med.

En dag fant arbeidslederen på jobben ut at vi hadde fortjent en tur på kino på Arbeidsformidlingens bekostning. Av en eller annen grunn endte vi opp med «the breakfast club», en amerikansk tenåringsfilm om en gruppe ungdommer som måtte sitte igjen på skolen. Simple Minds låta «Don`t you forget about me» var soundtracket. Etter filmen gikk vi for å drikke øl. De andre falt av etter hvert, og til slutt var det bare Tino og meg igjen. Vi ble gode og fulle og fant ut at vi ville ha litt mer action enn å bare sitte på pub og drikke. Vi sjanglet gatelangs med armene rundt skuldrene til hverandre mens vi gaula Simple Minds låta fra filmen av full hals. Vi kom til noen gamle industribygg nede ved Akerselva da vi hørte lyden av folk ut av et vindu. Vi gikk inn for å se hva det var, og der satt det en gjeng vietnamesere og spilte poker. Vi fikk komme inn og sette oss ved et bord. En av vietnameserne kom bort til oss med tallerkener med biff og halvlitere til å skylle de ned med. Så der satt vi og skålte og drakk og følte oss som de heldigste fyrene i hele verden. Jeg ble temmelig uklar etter hvert, og det siste jeg husker var at jeg sluknet på sofaen i kollektivet der Tino bodde. Denne fyllekula har blitt stående som en av de beste jeg har hatt.

Jeg jobbet en stund til på Arbeidsformidlingen før jeg slutta. Etter det mistet vi kontakten, helt til en dag jeg så ham komme nedover gata sammen med kompisene sine. Han ropte; «Hey Shithead!» og ga meg en klem som presset lufta ut av meg. Det var siste gang jeg så ham. Noen år senere fikk jeg høre at han var død. Han hadde dratt tilbake til Finland og begynt å jobbe i byggebransjen og falt ned fra et stillas. Så gikk det mange år til jeg på ferie i Thailand gikk inn i en tattoosjappe. Det finske flagget hang fra taket. Under satt to frikere med rastafletter , men jeg kunne se på tatoveringene deres at de var gamle pønkere, så jeg spurte; «Do you know Tino?» De sluttet å snakke sammen og så opp på meg. Han ene sendte spørsmålet tilbake; «Do you know Tino?» «Yeah, good friend of mine from way back.» «You know he is dead?» «Yeah, I know.» Det ble stille et øyeblikk, så stengte de sjappa og fant fram godsakene. Så der ble vi sittende utover kvelden og røyke og drikke og minnes vår venn. En mann med sisu så det holdt, og et hjerte av gull.

Nesten frelst

I midten av åttiåra var det en kristen radiokanal man kunne ringe hvis man trengte et trøstens ord eller syndenes forlatelse. Der var det bot og bedring over en lav sko. Det var ”Helbred denne mannens dragning til unge gutter” eller ”Rens denne kvinnen for urene tanker, i Jesu navn!” Innimellom var det folk som kødderingte.
De jatta med en stund før de plutselig slo om og slengte ut grove slibrigheter. Telefonsamtalen ble da brutt brått.

En kompis av meg og jeg satt og hørte på en kveld. Vi gjetta på hvem som kødda og hvem som mente alvor da det slo oss at vi kunne ringe inn selv. Ok, men hvilken vinkling skulle vi ha? Vi kom frem til at han skulle være fetteren min, som var kristen, hadde meg, som var hedning, på besøk. Jeg ville gjerne tro, men fikk det ikke til. Kunne de være så greie å synge en liten sang for meg eller be for meg eller noe sånt?
Vi ringte inn og fikk svar. Det var noen foran oss i køen, men de skulle ringe tilbake når det var vår tur. Så da var det bare å vente. En fyr som var foran oss i køen sa noe av det samme som vi hadde tenkt. At han ville tro, men ikke fikk det til. Pastoren begynte å be for ham og innringeren begynte å grine som et piska skinn. Dette var ikke kødd! Fyren ble frelst på direkten! Jeg kjente at jeg begynte å svette. ”Faen, nå kommer jeg til å bli frelst og bli from som et lam og hvordan skal det gå med bandet da?” Like etter ringte det og kompisen min tok telefonen.
Jeg gjemte meg bak sofaen. ”Ikke si at jeg er her, ikke si at jeg er her!” Han ga meg slapp av tegnet med hånden. De begynte å snakke sammen og jeg satt og lyttet. De lurte på om de kunne få noen ord med meg. Kompisen min kikket bort på meg med et spørrende blikk. Jeg ristet febrilsk på hodet. Han sa at jeg ikke var rede, så da fortsatte de å snakke med ham i stedet. Samtalen varte og rakk og det var riktig så hyggelig og pulsen min gikk ned til normalt igjen til praten ble avsluttet i fred og fordragelighet.
Puh! Det var nære på! Det var første og siste gang jeg gjorde noe slikt, og jeg vil oppfordre alle lett påvirkelige sjeler der ute til å passe seg for troens snarer! Man kan aldri vite..

Livets skole

Det begynte dårlig. Alle i klassen skulle plante hver sin plante som skulle stå i vinduskarmen og symbolisere at skolen var et sted vi skulle suge til oss næring og vokse opp og bli vakre blomster. Alles blomster vokste opp, bortsett fra min.
Jeg trodde frøet skulle ligge nede i jorda, så jeg dyttet det ned når det kom opp til overflaten, med det resultat at det ikke ble noen blomst.I ettertid har jeg sett på dette som et omen.

Jeg klarte å henge med sånn nogen lunde de første årene før jeg begynte å falle av lasset. Ting som ikke interesserer meg, og det er det meste, fester seg ikke i huet mitt. Det gikk greit med norsk og historie, og engelsk også når vi begynte med det, men alt annet, og da særlig matte, var helt håpløst. Muttern betalte en lærer for å sitte igjen med meg etter skoletid for at jeg skulle få ekstratimer. Han hadde hår på fingrene og luktet salami. Jeg satt med rynket bryn og prøvde å konse, men det gikk bare rett inn i det ene øret og ut av det andre. Det ble bare verre med årene og jeg gruet meg til å komme hjem med karakterboka hvert år for å høre på ”alt jeg gjør for deg og dette er takken” foredraget.

Etter sjuende klasse skiftet vi skole da vi skulle over på ungdomsskolen. Ny skole, nye muligheter. Første skoledag gikk rektor rundt til de nye klassene. Den gang reiste man seg når læreren kom inn i klassen og satte seg ned igjen, så vi reiste oss når han kom inn. Jeg var vant til at man kunne sette seg igjen når reisinga var unnagjort, så jeg gjorde det. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Det var visst meningen at vi skulle bli stående, for han ble rød i fjeset og ropte; Hva heter du? Jeg sa navnet mitt. Han ba en annen lærer som sto bak ham notere seg det i en liten bok, så det begynte jo jævli bra.

Etter to lite oppløftende år på ungdomsskolen var det gymnaset som sto for tur. Muttern var fast bestemt på det, men det var et lite problem; Man kunne ikke ha dårligere enn Ng for å gå videre, og jeg hadde Lg i tysk og matte. Men det fantes en løsning; Tiende klasse. På Møllergata skole nede i byen kunne man ta dette ekstra året, og Lg ville bli oppjustert til Ng, så sant man ikke var hinsides en hver form for redning. Klassen besto av østkantungdommer som hadde prøvd men ikke fått det til og vestkantungdommer som ga faen. De regnet vel med at de ville overta firmaene til fedrene sine uansett. En av lærerne gikk alltid i trange hvite bukser. Han var tydelig stolt av stellet sitt og dyttet det opp i ansiktet på oss når han gikk mellom pultrekkene.
Når det året var omme hadde jeg gått opp til Ng i tysk og matte og kunne fortsette min akademiske karriere, men det ble bestemt at jeg skulle gå et år på folkehøyskole først for ytterligere modning. De fleste som gikk der kom fra forskjellige steder ute i havgapet. Stord, Huglo, Bømlo, Fitjar. Vi fra Oslo utviklet interne spøker, bare sånn for å vippe våre landsens venner av pinnen. For eksempel hvis jeg så kompisen min Lasse komme mot meg tok jeg meg til hodet og ropte; ”Håvve!” Han svarte da med å ta seg i skrittet og rope; ”Pongjo!” Og så dasket vi innsiden av foten gjentatte ganger mot bakken i en slags kalvbeint positur og ropte; ”Hymen!” De innfødte ristet forundret på hodet. ”Ka driv dei med no, desse Oslogutane?”

Det var også der jeg ble stormforelsket for første gang. Jeg hadde vært forelsket mange ganger før. Helt tilbake til barneskolen. Jeg husker jeg hadde bilde av kjæresten min i lommeboka når jeg var på feriekoloni. Hun var så søt med smilehull og musefletter at de andre gutta nektet å tro at hun kunne være sammen med meg. Men det var kidstuff. Jeg var forelsket i noen jenter på ungdomsskolen også, men det jeg opplevde nå var the real thing! Hun var selvfølgelig sammen med en lokal fyr som hadde langt hår og kjørte motorsykkel og var tøffere enn meg. O kval og tænders gnidsel! Så jeg skulle ta livet av meg. Jeg skulle hoppe ut av et vindu og bli most mot bakken foran føttene hennes og i det jeg utåndet med hodet i fanget hennes skulle jeg si at jeg elsket henne.
Jeg husker jeg lå i senga med tårer i øynene, dypt rørt over mine storslagne romantiske fantasier. En langhelg vi hadde fri dro vi en kameratgjeng på hyttetur. Vi hadde kjøpt inn øl og sprit og ble drita fulle etter hvert som det led mot kveld. Utpå natta sto jeg med bar overkropp i snøen og prøvde å kutte pulsen med en knust kaffekopp mens snørr og tårer rant. Kompisene mine velta ut av hytta og dro meg inn igjen mens jeg veivet med armer og bein og ropte; ”Jeg vil dø! Jeg vil dø!” Hahaha.

Vel, nå har jeg sporet av som jeg av og til gjør, men nå gidder jeg ikke å skrive mer, så nå kan du sitte der å lure på hvordan det gikk til slutt.