Intervjuer

Intervju med Lars Lillo Stenberg

Hvor gammel var du da du begynte å spille gitar?  Og hvor gammel var du da du begynte å lage låter?

Jeg lærte noen akkorder da jeg var 10 år, men det var da jeg var tretten at jeg begynte å ni-øve. Det var storebror Halvorsom lærte meg på høsten 75. På vinteren 76 lagde jeg min første sang: «Keep all your colors» (Kan streames, hør på slutten, der er det originalversjon)

Foretrekker du det ene fremfor det andre, eller liker du begge deler like godt?

Låtskrivingen har jeg større visjoner om enn gitarspillingen, men jeg har kanskje enda større opplevelser når jeg bare er gitarist og inni musikken.

Jeg kikket på gitarboken deLillos har gitt ut. Jeg synes den var veldig gjennomarbeidet og omfattende. Ganske kompliserte greier for en primitiv gitarist som meg. Har du gått på kurs eller skole, eller er du selvlært?

Jo, det var altså Halvor, storebror som var gitarspilleren i familien. Jeg lærte mine første 10 Neil Young sanger av ham. Han viste meg også noen av sine favorittgrep, som blant annet F#m med åpen h og e streng. Det grepet (også kalt F#m7add11) har hatt enorm betydning for hva jeg liker å gjøre på gitaren. Jeg satt mange timer hver dag i nesten et år og spilte.

Det slo meg også at du bruker mange akkorder i sangene dine. Er det noe du går inn for, eller blir det slik av seg selv?

Nei, masse akkorder er egentlig som å komme til en buffet, hvor du forsyner deg av alt for mye forskjellig, og føler deg rar i magen etterpå. Jeg elsker jo Neil Young låter med toppen fire akkorder. Men jeg har et McCartney gen som handler om den overraskende vendingen. Eller i disse dager, tenk heller på Bowies Life On Mars. Jeg elsker jo sånne låter også. Det er mere som en legning enn et ideal. Men selv om det er mange akkorder, så går det an å spore tilbake til at det kommer fra den kule delen av rockhistorien. Og ikke flinkisdelen.

Det er jo godt kjent at du er fan av Neil Young. Hadde du sunget annerledes om det ikke var for ham?

Ja, antagelig, men når jeg hører på opptak som ble gjort i 81, så hører jeg et utrykk som merkelig nok også er inspirert av Andrej Nebb, ja til og med Helge Gaarder. Og egentlig fra gammelt av har selvfølgelig John og Paul vært viktige. Alt spiller inn. Jeg sang mange Neil låter i årevis på fester. og når jeg la om til norsk på mine egne tekster så fortsatte jeg å ligge i samme toneleie. Det var i det registeret jeg hørte melodiene.

Er det andre artister du kan trekke frem som har betydd mye for deg?

Listen er lang i oppveksten. Du kan bare gå fra A med Allman Brothers til Z med Zappa. Jeg hørte på det meste som storebrødrene hørte på. Men en figur og da spesielt det han gjorde på 70-tallet hørte jeg enormt mye på, ikke minst pga kassegitarspillet. Og det var John Martyn. Jeg elsket vokalen hans også. Noe ganske annet en Neil. En drita full og skev, smågæren skotte. Han hatet etterhvert og bli sett på som en del av den britiske folkscenen, så han jazzifiserte utrykket sitt mer og mer. masse fender rhodes og glatte synthlyder utover åttitallet. Noe jeg nesten hørte på i smug, i og med at det var så politisk ukorrekt. Sånn sett kan jeg likegodt her og nå innrømme at jeg også har vært ganske fan av både Elton John og Supertramp. Det er vel ikke til å unngå at det kan høres i enkelte deLillos låter. Men jeg har jo vært inspirert av Raga også (ha ha)

Du virker som en person som er var for stemninger. Vil du si at det er det som hovedsakelig trigger deg som låtskriver?

Ja, stemninger er det jeg prøver å fange når jeg setter meg ned med gitar eller piano. Hjemme spiller jeg nesten like mye piano. Men det hender at jeg ikke er var på noen stemning, men så er det musikken jeg plutselig finner på å spille som drar meg videre inn i et landskap. Minner meg om noen følelser jeg ikke har kjent på før, eller for lenge siden og da på en annen måte.

En god del sanger du har skrevet er nostalgiske. Foretrekker du gamledager fremfor nåtiden? Synes du ting var bedre før?

Jeg mener jo at man slipper ikke unna nåtiden samme hva. Om du bruker nuet til å tenke på noe som skjedde for lenge siden, så er det likevel en ting som skjer nå. Men, ja. Jeg sliter litt med å akseptere at ting er over. Jeg kan se et foto fra noe som skjedde for 10 år siden også tenke at den tiden kommer aldri tilbake. Og da vet jeg at jeg den gangen også så på et foto som den gangen var 10 år gammelt, og tenkte det samme. Ergo jeg ser et foto av en tid som jeg plutselig savner selv om jeg vet at jeg kanskje ikke var tilstede den gangen i den tiden. Jeg prøver å konsentrere meg på å ikke digge fortiden. Men faen heller, det er ikke lett. Jeg synes hvertfall jeg hørte mye mer på musikk før, denne maskinen som jeg skriver til deg på nå tar sinnsykt mye av min oppmerksomhet. Men disse Tv-seriene som man blir narkotisk avhengige av er jo fantastiske. Sånt noe hadde vi jo ikke før. Og at du har egen blogg, det er jo topp.

Er melankoli en stemning du befinner deg i mye? Og i tilfelle; er det noe du liker og dyrker?

Melankoli har noe med første del av mitt foregående svar å gjøre. Men det å være trist, kan også gjøre meg i dårlig humør,og det er absolutt ikke noe jeg ønsker å være, eller dyrke. Når det gjelder å lage sanger som er melankolske, så tror jeg absolutt at man kan krysse av det på listen når det gjelder meg som låtskriver. Men i den sammenheng så synes jeg at det er noe livsbejaende og ikke dårlig humør aktig i den melankolien.           Jeg har gitt ut en dikt og sangtekst bok som heter «Så lenge det er tvil, er det håp». I den tanken, eller påstanden, kan melankoli ha en positiv energi.

Du har en veldig stor produksjon. Har du gitt ut alt du har lagd, eller har du mye uutgitt også?

Nå som vi ga ut en vinylsamling kalt «Utenom» som inneholdt 40 uutgitte deLillos låter, så tror jeg ikke det er mye igjen. Men på macen min finnes skisser til langt over 100 låter, og opp i gjennom alle år er det drøssevis som har gått i glemmeboka som bandet ikke har vært innom.

Jeg synes å huske at jeg leste et intervju med deg hvor du sa at du begynte med melodien når du lagde låter. Må du presse frem teksten i etterkant, eller kommer den lett når du først er i gang?

Begge deler. Men jeg må nesten alltid ta meg sammen for å finne et modus der jeg skriver tekster. Kan gå temmelig fort hvis jeg får en bra åpning. Jeg tester som oftest ut første melodilinja i låta med forskjellige utsagn. Hvis ord og melodi går bra sammen har jeg fått en «åpning». Dette er ofte uten at jeg vet noe om tema. Noen få ganger har jeg tenkt på et tema, eller det som kan kalles et budskap, før jeg har en åpning. det er ikke alltid så enkelt synes jeg. Er nok en mer «art by accident» mann.

Da du lagde ”Neste sommer”, forsto du da at det ville bli en evergreen?

Vi ble helt fjollete, fordi vi forstod at det ville bli en hit. Den hørtes ikke ut som deLillos, men så var det nettopp deLillos det også hørtes ut som. Merkelig følelse. teksten var virkelig bare laget på fleip, men så hørte vi at den var noe mer enn teit. Den var relevant for det norske folk. Til motsetning til mange av mine selvopptatte grublerier, så var denne utadvendt og rettet til alle. Likevel hadde den ivaretatt noe deLillos originalt som også ikke hørtes ut som deLillos. Merkelig. Broren min Ole (min nest eldste storebror) som alltid ga gode råd, mente at den låta der kan vi ikke ha med. Altfor banal.

Har du selv noen favoritter blant dine egne låter? Og noen du ikke er fornøyd med i ettertid? Og er det noen låter du mener burde fått mer oppmerksomhet?

På hver plate har vi hatt tro på låter, som fikk et kort etterliv. Kanskje var det ofte at de bare var vanskelige å spille, eller så var det noe utydelig, som ble enda mer utydelig live. Akkurat nå kommer jeg på sangen «Pingvinfilmen». den har fått oppleve begge deler. Det er en sang som har nærmest sin egen fanklubb, samtidig som den fikk slakt i flere kritikker. Som et eksempel på overkill innenfor deLillos sin naive banalitets måler. Jeg er glad i den låta, ikke minst musikalsk. Og vi har spilt den med jevne mellomrom.

Jeg har tatt meg selv i å nynne på ”Min beibi dro av sted” og blitt så irritert etter en stund at jeg hadde gitt deg kokkos hvis du hadde vært der. Har du forståelse for at noen av sangene dine kan virke tirrende?

Ja, det kan jeg forstå, særlig for deg. (ha ha) Noen ganger er det fristende at det teite er et verktøy i kassa for å få snekra opp det poppete i låta. Men jeg håper du blir litt mer irritert av diggi-loo diggi-ley, alla tittar på meg. Nei, vi vil nok mest at det til syvende og sist skal være mer kult enn irriterende. Men, så er det jo stemmen min som noen synes er irriterende samme hva. Hadde ikke hjulpet om jeg sang «Slakt».

En av mine favorittlåter med deLillos er ”Klokken er mye nå”, som jeg synes har mye i seg, i motsetning til for eksempel ”Mine peanøtter er ikke gode”, som jeg synes er litt overfladisk og ubetydelig. Er du enig i det, eller synes du både ”store” og ”små” låter er like viktige?

Klokken er mye nå, er jeg veldig stolt over, den er absolutt noe jeg alltid kan stå inne for. «Mine peanøtter er ikke gode», er noe jeg kan stå innefor noen dager i året. Og da kan den være perfekt. Sånn sett er jeg fornøyd med at den finnes.

Mange band gjør seg tøffere enn de er i virkeligheten. Folk som har vært på turne med sortmetallband forteller at de bare drikker vann og legger seg tidlig og ikke gjør noe galt. Er det motsatt med dere? At dere bak deres uskyldige fremtoning er en gjeng med råtasser?

Nei, jeg er nok ikke noen råtass, men rangling på turne har det vært mye av. Også for min del. Og det er faktisk, tro det eller ei festivaler der vi nærmest har fått livstidsnekt. Jeg personlig kan ikke ta æren for det. Jeg har sett fyll i ganske ekstreme varianterpå nært hold. Og det appellerer ikke til meg lenger. Husker jeg var med Dumdum på romfest, og da var det voldsom lekeslossing med Prepple og Kjartan så stålampene gikkveggimellom. Det var jo nesten koselig, men kan ikke huske meg og Beckstrøm holde på med sånt. Men det var en eller annen Tv som ble kasta ut av et vindu en gang. I det minste.

Du virker som en ganske sjenert type, men er stadig i media. Er det noe du liker, på tross av din tilsynelatende blyghet, eller er det fordi du har innsett at det må til for å håve inn spenn?

Jeg er ikke sjenert egentlig, ikke for hjernen min hvertfall. På det kroppslige og sjekking av jenter da jeg var i tenårene, ja absolutt. Jeg kan huske at det aller verste som femten år var hvis jeg var på et familieselskap og en onkel, mens alle tantene så på meg, spurte om det hadde blitt noen jentehistorier i livet mitt. Det var rødmetortur, jeg kan ikke forklare helt hvorfor det var så jævelig, jeg må finne ut av det en dag. Og den sjenerte fyren fins bak-i-der absolutt. Hver gang jeg må gjøre noe som jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Eller folk får vite noe jeg ikke vil at de skal vite, da blir jeg utilpass og du kan si, sjenert. Men hjernen min har jeg stolt på, og også musikken. Jeg var sånn som gjorde rare ting på ungdomskolen. Skulket en time for å gå med en spade rundt et tre på Steinerskolen i håp om at alle skulle se fra klassevinduene at jøss, han der er sprø. Jeg satt også i friminuttene og sang og spilte gitar på Foss videregående for hele skolegården. Så på en måte liker jeg oppmerksomhet, men jeg liker selvsagt best oppmerksomhet på det jeg driver med. Så når du sier stadig i media, så håper jeg du har lagt merke til at det nesten alltid er i forbindelse med det jeg driver med. Du ser ikke meg i firestjernes middag. Selvsagt gikk jeg voldsomt i meg selv når jeg skulle si ja eller nei, til «Hver gang vi møtes». Jeg elsker utfordringer og oppgaver, og i og for seg var dette et program som tok utgangspunkt i våre musikalske talenter. Men det jeg ikke likte der, var å snakke til kamera og føle meg som en reality fyr. Du skal se ut som en som kommer stadig vekk og melder ting til kamera. det var rett og slett vanskelig å være seg selv. Nei, da var det bedre å skyte pil og bue med Elg, selv om det var på kanten innenfor min mediastrategi. Men, så til det du tross alt spør om. Det å selge seg for å tjene penger, eventuelt å gå på kompromisser med seg selv. Ja, absolutt!! Enten det er i promosammenheng eller jeg gjør en godt betalt firmajobb, så er baktanken at det skal komme meg økonomisk til gode. Hvertfall fimajobben. Hadde jeg hatt penger nok, hadde jeg kanskje ikke gjort det. Hverfall ikke i utgangspunktet, men det er jo en måte å nå ut til folk det også. Å være i media, reklamere for det man driver med, er jo å nå ut. Få solgt musikken fordi du vil at folk skal høre den, men også slik at plateselskapet blir tilfredse, at statusen vår høyner der i gården og at vi får spillejobber. Ikke bare fordi vi skal tjene penga, men også fordi vi elsker å spille. Så alt sammen handler jo også om å få fortsette med verdens beste jobb. Slippe å gjøre en annen kjedeligere jobb, og det er det mange som må gjøre. Vi er hvertfall veldig takknemlige for å få lov til å fortsette.

Hva er planene fremover? Skal du fortsette å gi ut plater så radig som i de siste årene, eller har du andre ting du vil gjøre? Og i tilfelle hva?

deLillos skal spille, som vanlig en del festivaler til sommeren. Og noen konserter utenom også. Jeg skal spille et knippe soloopptredener. Har spilt solo på ormelett i 25 år, setter deg på lista hvis du vil komme en tur, det er ganske spesiell stemning der. Vi hadde ikke tenkt å lage noen plate i år, men nå har jeg plutselig laget en del nye låter og tekster og da melder den gamle trangen seg til å øve med de andre og bestille studiotid. Skulle egentlig vie all min tid til et bokprosjekt jeg er i gang med. Kan ikke si deg hva det er, det må bli neste gang.

Ok, da takker jeg for intervjuet og ønsker deg lykke til videre.

Intervju med Christopher Nielsen

 

unnamed-1

M: Mange artister, inkludert meg, synes sine siste utgivelser er de beste, i motsetning til fansen som ofte liker de første utgivelsene best. Er det slik for deg også?

C: Det er jo gjerne slik at du helst ser at du fortsatt henger med i valsen, så når jeg kommer med noe nytt så vil jeg jo gjerne at det er mitt beste så langt, og at neste gang blir det enda bedre. Ellers så er det jo nesten ikke noe vits å holde på.

M: Jeg regner med at du har et godt kjennskap til serieskapere som Crumb og Shelton. Er det andre som har inspirert deg spesielt? Noen av seriene som gikk i Tempo for eksempel?

C: Tempo hadde både Asterix, Tintin og Lucky Luke så vidt jeg husker, og de er jeg kanskje vel så inspirert av som amerikansk undergrunn, selv om den influensen ikke er så tydelig.

M: Er noen av narverhistoriene selvopplevd? De generelle observasjonene er en ting, men for eksempel historien om narverne på hyttetur, som er en av mine favoritter, har jeg vanskelig for å forestille meg at bare kan være tatt ut av det blå. Jeg må i anledningen også berømme deg for bakhodet til Klepto når forsøket hans på «statskupp» slår feil. Aldri har jeg sett et bakhode som bedre formidler skam og nederlag.

C: Takk. Som alt jeg gjør er det et lappeteppe, det er som regel noe selvopplevd kombinert med noe som er funnet på osv. Den spøkelseshistorien for eksempel, som Ronny forteller, ble fortalt av en fra en av de andre klassene på det høyfjellsoppholdet på Høvringen, som alle dro på i sjette eller sjuende klasse. Hytteturer har jeg jo vært på, uten at akkurat det som skjer i tegneserien skjedde på noen av dem, men sikkert noe lignende…

M: Er de forskjellige narverne konkrete personer fra oppveksten din, eller er de skapt ut i fra karaktertrekk som noen av dem hadde? Og Linderudhora, er hun reell?

C: Noen er bare funnet på, andre er karikerte konkrete personer, mens atter andre er en blanding av karaktertrekk fra flere konkrete personer, men ingen er 100 % en virkelig person levende eller død. Linderudhora er funnet opp, men jeg har et vagt minne om å bli fortalt om en promiskiøs fyllik dame som opererte i en eller annen drabantby.

M: I en av fortellingene dine er det en mor som serverer spyet sitt til barna sine. Hun undrer seg over at det er gulrot i spyet, da hun ikke har spist det. Er det noen dypere mening med det? Prøver du å si at det finnes uforklarlige aspekter ved tilværelsen?

C: Ja, en av dem er jo at det alltid er hakka gulerøtter i spyet ditt, uansett om du har spist gulerøtter eller ei, uansett hva du har spist så er det gulrotbiter oppi spyet ditt, og det må jo være et av de der uforklarlige aspekter ved tilværelsen.

M: Noen av figurene dine har ikke pupiller. Kan du forklare hvorfor? Mangler de sjel?

C: Alle mine karakterer mangler sjel, de er jo «tegneseriefigurer». Neida, det stikker ikke så dypt, øyne uten pupiller er en måte å karikere en figur som kanskje er litt grunn, litt intetsigende eller følelsesløs og brutal, «tomme øyne» liksom. Flere av mine hovedkarakterer er karikert sånn, Trøtt type Odd og Christian Block for eksempel.

M: Du har laget noen filmer med animasjon. Er det noen spesiell grunn til at det har blitt til det i stedet for tegnefilmer? Er det billigere? Er det enklere? Eller er det rett og slett fordi du foretrekker det? Selv foretrekker jeg tegnefilmer, og skulle ønske at noen av seriene dine kom som det.

C: Det var det som var opurtunt der og da, et tilbud evnt krav fra produsentens side, og siden du ikke kommer langt med animasjon- hverken 3D dataanimasjon eller tegnefilm, uten spenn- så hoppa jeg på det, og prøvde å gjøre det beste ut av det. Jeg begynte med dataanimasjon i 1998, og var helt i tet innen feltet. Jeg syns jeg fikk det til også, etterhvert. Det var masse muligheter der, som jeg mente å kunne se den gangen, nå har det stivna i en form, og billigere er det i hvert fall ikke. Tegnefilm er det billigste animasjonsuttrykket nå…

M: Liker du Disney? De gamle Donald tegnefilmene fra 30 tallet for eksempel? Eller blir det for glatt for din smak?

C: Jeg har et dypt og intenst forhold til Walt Disney, men kun de langfilmene Walt selv var involvert i 100 %, det er ikke så mange, fem – seks av langfilmene, i en etterhvert uendelig rekke av filmer som skor seg på det som ble nedfeldt i de første klassikerne: Snøhvit, Pinnochio, Fantasia, Bambi og Dumbo. Kortfilmene er også uovertrufne selvfølgelig, der liker jeg alt fra tidlig Mikke Mus og Donald til sein Langbein, helt topp!…

M: Hitchcock sa at han visualiserte filmene sine for sitt indre øye ned til minste detalj før han gikk i gang med å lage selve filmen. Gjør du det samme når du lager serier, eller improviserer du litt underveis? Får du innfall når du sitter og tegner du ikke hadde tenkt på i første omgang og fester det til papiret?

C: Hitchcock var filmregissør og måtte visualisere alt på forhånd, for når du står på settet, og det er nå det gjelder, er du kjempeglad for at du har planlagt det meste. Du står friere med tegneserier, men jeg pleier å si at et tegneseriealbum er som en pyramide, du bygger den fra grunnen, første rekka med stein er historien, så dialogen og handlingen i rutene tegna opp med blyant, før det hele tusjes og tekstes. For hvert lag som legges til pyramiden, bruker jeg den såkalte påplussings metoden, som ble lansert av Walt Disneys studio, for å komme tilbake til det. For hvert nivå av utviklingen av en tegnefilm, skulle det «plusses» på kvaliteten. Det funker med tegneserier også. Å skulle forandre hovedlinjene i historiefortellinga når du er på toppen av pyramiden, er skikkelig døvt. Det bør unngås…

M: Jeg kunne godt tenkt meg at Jazzbasillen kunne vært en helaftens spillefilm med skuespillere. Er det noe du kunne tenkt deg?

C: Jeg kunne tenkt meg det, og har vært i forhandlinger med flere, men lufta gikk ut av ballongen på samtlige av forskjellige grunner, og nå kan jeg ikke tenke meg det lenger.

M: Hva regner du selv som det beste du har lagd? Og er det noe du er misfornøyd med, og som du i ettertid skulle ønske ikke hadde vært gitt ut?

C: Det blir som å be en mor velge mellom sine barn og peke ut en favoritt. Jeg ser at noe er mye bedre enn andre ting jeg har lagd, jeg ser også at ting jeg har lagd likes av mange av andre grunner enn jeg selv mener er kvaliteten, men anger ligger ikke for meg. Jeg mener at du må ta en kunstner eller tegneserietegner eller musiker eller hva som helst egentlig, for det han eller hun er, et menneske. Og mennesker gjør grove feilvurderinger, gjør noe dårlig ut i fra omstendigheter og annet som påvirker en, mennesker er ikke perfekte, det er det som gjør mennesker og det de skaper, interessant. Jeg er intet unntak, og er egentlig like stolt av mine blødmer og nederlag som jeg er av det som er skikkelig vellykka. Dessuten er jeg, i likhet med deg, misunnelig på min egen fortid. Alle drar fram Jazzbasillen som den virkelig store klassikeren min. Den lagde jeg i 26 års alderen, med andre ord, brorparten av mitt virke når aldri opp, liksom.

M: Synes du det er gøy å tegne seriene, eller skulle du ønsket at de hadde materialisert seg selv, hvis det hadde gått an?

C: Gøy er det ikke, men jeg tror ikke på gøy, men i alt jeg gjør er det selve skaperprosessen som er tilfredsstillende, givende, interessant og mange andre ting, til og med litt «gøy», jeg skal innrømme det, selv om det som regel er hardt arbeid og mye sjelekval, så bra at det ikke går an å materialisere ting ut av løse lufta!…

M: Seriene dine er ofte en blanding av komikk og tragedie. Føler du skadefryd når du «korsfester» figurene dine, eller har du medlidenhet med dem? Eller begge deler?

C: Skadefryd er jo den eneste sanne fryd, så ja, men jeg har ikke noe dårlig samvittighet for det, de er jo bare tegneseriefigurer… Medlidenhet og sympati skal leseren føle for dem, og så er det mitt privilegium og korsfeste dem til slutt…

M: Er du noen gang på gamle trakter og ser noen av de gamle narverne? Og i tilfelle så; Er de klar over at de har blitt legender på grunn av deg?

C: Jeg kjente en del Narvere før i tida, men ikke spesielt godt, de var ikke klar over at de var Narvere den gangen, og de som lever har jeg ikke truffet på lenge, men det er noen jeg har møtt som mente dem narva. Men de fleste er nok uvitende om deres legendestatus, hva vet jeg?

M: Finnes det noen prosjekter du kunne tenkt deg å få realisert som er for store eller omfattende til å få gjennomført?

C: Alt er mulig, Misfornøyelsespark var jo et større løft, men jeg fikk det til, selv om jeg mangla en karusell. Det kan komme senere. Jeg har gitt opp å lage film, bare for at det er et helvete med finansiering og gjennomføring, og egentlig alt forbundet med det. Jeg ble kurert når jeg lagde den siste kortfilmen, Rulletrappen, det var jo en drømmeproduksjon sammenlignet med andre tinga jeg har gjort, men likevel så mistet jeg tålmodigheten. Da skjønte jeg at dette eventyret er over…

M: Har du noe på tapetet fremover du kan fortelle om?

C: Siden du er mest interessert i tegneserier, så holder jeg på med et nytt Weltschmerz, det blir veldig eksperimentelt…

M: Ok, da ønsker jeg deg lykke til videre og takker for intervjuet.