About Michael Krohn

Posts by Michael Krohn:

Livets skole

Det begynte dårlig. Alle i klassen skulle plante hver sin plante som skulle stå i vinduskarmen og symbolisere at skolen var et sted vi skulle suge til oss næring og vokse opp og bli vakre blomster. Alles blomster vokste opp, bortsett fra min.
Jeg trodde frøet skulle ligge nede i jorda, så jeg dyttet det ned når det kom opp til overflaten, med det resultat at det ikke ble noen blomst.I ettertid har jeg sett på dette som et omen.

Jeg klarte å henge med sånn nogen lunde de første årene før jeg begynte å falle av lasset. Ting som ikke interesserer meg, og det er det meste, fester seg ikke i huet mitt. Det gikk greit med norsk og historie, og engelsk også når vi begynte med det, men alt annet, og da særlig matte, var helt håpløst. Muttern betalte en lærer for å sitte igjen med meg etter skoletid for at jeg skulle få ekstratimer. Han hadde hår på fingrene og luktet salami. Jeg satt med rynket bryn og prøvde å konse, men det gikk bare rett inn i det ene øret og ut av det andre. Det ble bare verre med årene og jeg gruet meg til å komme hjem med karakterboka hvert år for å høre på ”alt jeg gjør for deg og dette er takken” foredraget.

Etter sjuende klasse skiftet vi skole da vi skulle over på ungdomsskolen. Ny skole, nye muligheter. Første skoledag gikk rektor rundt til de nye klassene. Den gang reiste man seg når læreren kom inn i klassen og satte seg ned igjen, så vi reiste oss når han kom inn. Jeg var vant til at man kunne sette seg igjen når reisinga var unnagjort, så jeg gjorde det. Men det skulle jeg ikke ha gjort. Det var visst meningen at vi skulle bli stående, for han ble rød i fjeset og ropte; Hva heter du? Jeg sa navnet mitt. Han ba en annen lærer som sto bak ham notere seg det i en liten bok, så det begynte jo jævli bra.

Etter to lite oppløftende år på ungdomsskolen var det gymnaset som sto for tur. Muttern var fast bestemt på det, men det var et lite problem; Man kunne ikke ha dårligere enn Ng for å gå videre, og jeg hadde Lg i tysk og matte. Men det fantes en løsning; Tiende klasse. På Møllergata skole nede i byen kunne man ta dette ekstra året, og Lg ville bli oppjustert til Ng, så sant man ikke var hinsides en hver form for redning. Klassen besto av østkantungdommer som hadde prøvd men ikke fått det til og vestkantungdommer som ga faen. De regnet vel med at de ville overta firmaene til fedrene sine uansett. En av lærerne gikk alltid i trange hvite bukser. Han var tydelig stolt av stellet sitt og dyttet det opp i ansiktet på oss når han gikk mellom pultrekkene.
Når det året var omme hadde jeg gått opp til Ng i tysk og matte og kunne fortsette min akademiske karriere, men det ble bestemt at jeg skulle gå et år på folkehøyskole først for ytterligere modning. De fleste som gikk der kom fra forskjellige steder ute i havgapet. Stord, Huglo, Bømlo, Fitjar. Vi fra Oslo utviklet interne spøker, bare sånn for å vippe våre landsens venner av pinnen. For eksempel hvis jeg så kompisen min Lasse komme mot meg tok jeg meg til hodet og ropte; ”Håvve!” Han svarte da med å ta seg i skrittet og rope; ”Pongjo!” Og så dasket vi innsiden av foten gjentatte ganger mot bakken i en slags kalvbeint positur og ropte; ”Hymen!” De innfødte ristet forundret på hodet. ”Ka driv dei med no, desse Oslogutane?”

Det var også der jeg ble stormforelsket for første gang. Jeg hadde vært forelsket mange ganger før. Helt tilbake til barneskolen. Jeg husker jeg hadde bilde av kjæresten min i lommeboka når jeg var på feriekoloni. Hun var så søt med smilehull og musefletter at de andre gutta nektet å tro at hun kunne være sammen med meg. Men det var kidstuff. Jeg var forelsket i noen jenter på ungdomsskolen også, men det jeg opplevde nå var the real thing! Hun var selvfølgelig sammen med en lokal fyr som hadde langt hår og kjørte motorsykkel og var tøffere enn meg. O kval og tænders gnidsel! Så jeg skulle ta livet av meg. Jeg skulle hoppe ut av et vindu og bli most mot bakken foran føttene hennes og i det jeg utåndet med hodet i fanget hennes skulle jeg si at jeg elsket henne.
Jeg husker jeg lå i senga med tårer i øynene, dypt rørt over mine storslagne romantiske fantasier. En langhelg vi hadde fri dro vi en kameratgjeng på hyttetur. Vi hadde kjøpt inn øl og sprit og ble drita fulle etter hvert som det led mot kveld. Utpå natta sto jeg med bar overkropp i snøen og prøvde å kutte pulsen med en knust kaffekopp mens snørr og tårer rant. Kompisene mine velta ut av hytta og dro meg inn igjen mens jeg veivet med armer og bein og ropte; ”Jeg vil dø! Jeg vil dø!” Hahaha.

Vel, nå har jeg sporet av som jeg av og til gjør, men nå gidder jeg ikke å skrive mer, så nå kan du sitte der å lure på hvordan det gikk til slutt.

Favoritter

Hallo folkens.

Her kommer min tre på topp liste med favoritter fra musikkens verden for de som har interesse av å vite det. Som den observante leser sikkert vil se er jeg tungt forankret i rockens gullalder, som etter min
mening er andre halvdel av sekstiåra og første halvdel av syttiåra.

Vokal:
1. Elvis Presley
2. John Lennon
3. Little Richard

Gitar:
1. Jimi Hendrix
2. Frank Zappa
3. Robert Fripp

Bass:
1. John Entwhistle
2. Paul McCartney
3. Flea

Tangenter:
1. Rick Wright
2. Keith Emerson
3. Ray Manzarek

Slagverk:
1. Keith Moon
2. John Bonham
3. Ringo Starr

Beste låtskriver:
1. David Bowie
2. John Lennon
3. Jimmy Page

Beste tekstforfatter:
1. Jim Morrison
2. Ray Davies
3. Pete Townshend

Kuleste band:
1. The Stooges
2. Black Sabbath
3. Rolling Stones(med Brian Jones)

Mest helstøpte album:
1. Sticky Fingers (Stones)
2. Cosmos Factory (Creedence)
3. Pin Ups (Bowie)

Feteste live album:
1. Live at Leeds (Who)
2. Viva (Roxy Music)
3. T.V.Eye (Iggy Pop)

Kuleste cover:
1. Ramones (første skiva)
2. Brain salad surgery (ELP)
3. Live through this (Hole)

Stiligste albumnavn:
1. South of heaven (Slayer)
2. Bitches brew (Miles Davis)
3. Only in it for the money (Zappa)

Viktigste stilskaper:
1. Tony Iommi
2. James Brown
3. Chuck Berry

Grommeste låt:
1. I got a right (Stooges)
2. Big brother (Bowie)
3. Help (Beatles)

Deiligste kjærlighetssang:
1. Wild is the wind (Bowie)
2. A song for Europe (Roxy Music)
3. I`m not in love (10CC)

Beste rockefilm:
1. Spinal Tap
2. The Doors
3. Rock`n`roll swindle

Verste låt:
1. Life is life (Opus)
2. I just called to say I love you (Stevie Wonder)
3. I can help (Billy Swan)

Mest enerverende stemme:
1. Joan Baez
2. Joni Mitchell
3. Axl Rose

Mest oppskrytte møkkaband:
1. Steely Dan
2. Genesis
3. Cream

Spisesteder

Å anmelde spisesteder for et tidsskrift må vel være den ultimate jobben. Gå på restaurant for arbeidsgivers regning og meske seg. Nå er ikke jeg fullt så heldig siden jeg må betale maten min selv, men nå har jeg ikke så dyre matvaner heller. Favorittstedene mine ligger på østkanten der prisene stort sett er rimelige. Jeg liker asiatisk mat best, og stedene jeg vil anbefale er indisk, vietnamesisk og japansk.

Vi begynner med Punjab Tandoori på Grønland, på andre siden av taxistasjonen ved t-banen. Som oftest bra med folk med forskjellig etnisk bakgrunn. Indisk musikk over anlegget gir også en eksotisk følelse. Man bestiller ved disken. Jeg bestiller alltid det samme; Lam Karahi. Det er en slags karri, men sausen er litt mektigere. Jeg har spist der ganske ofte, men jeg har også hatt pauser på opp til ett år. Da er det hyggelig å bli gjenkjent og spurt når jeg kommer til disken om jeg skal ha Lam Karahi med ris som vanlig. Maten er like god som på finere indiske restauranter etter min mening, og prisen for retten jeg spiser er på 100 kroner hvis man bare drikker vann og står over nan brødet.

Neste sted jeg vil anbefale er Lille Saigon 1 i Bernt Ankers gate. (Må ikke forveksles med den som heter det samme uten ett tallet bak og ligger litt lenger opp i gata). Her er det også ofte fullt av folk, og det er ikke rart. Ikke bare smaker det friskt og godt, men vietnamesisk mat regnes også som den sunneste i hele verden ifølge et matprogram jeg så på TV. Her anbefaler jeg rett nr.12. Til den nette sum av 120 kroner får man biffstrimler med risnudler og salat, og en liten skål med god og syrlig saus ved siden av. Porsjonen er stor og man blir garantert stappings. De serverer også retter som minner om mer tradisjonell kinamat, men det er spesialitetene som svinger mest. Kanskje bortsett fra kotelett med egg og fiskesaus. Den er for litt spesielt interesserte.

Det tredje stedet jeg vil anbefale er Mitsu Sushi i Møllergata, vis a vis gamle Møllergata skole. Den har kanskje ikke så mye fancy å by på som sushistedene på vestkanten, men kvaliteten er upåklagelig. Mange sushisteder er ikke så bra. For små biter og for lite fisk i forhold til ris. Ikke på Mitsu. Her er balansen mellom ingrediensene perfekt. En gang jeg kom dit satt det mange japanere på det innerste rommet. Jeg sa; Jasså, mange turister her i dag? Det var det ikke. Det var den japanske ambassadøren som hadde tatt med seg venner på lunch. Jeg regner med at det sier litt om kvaliteten. Prisene er også hyggelige, akkurat som betjeningen.

Så her har du noen forslag til hvor du kan gå hvis du ikke føler for å stikke hjem og spise kjøttkaker med poteter.