About Michael Krohn

Posts by Michael Krohn:

Symforock

Hei

I dag har jeg tenkt å skrive om symforock. (Heretter bare kalt symfo.) Det mest avskydde og foraktede sidesporet i rockens verden, og på mange måter antitesen til rock i sin opprinnelige form. Der rock rocker og ruller er symfo ofte statisk og blottet for groove. Der rock følger regelen med jevnt beat og få akkorder velter symfo seg i lange låter med skiftende temaer. Der tradisjonelle rockere ynder å gi inntrykk av seg selv som gategutter fra arbeiderklassen oser det øvre middelklasse og kostskole av symfoguttene. Rocketekster er jordnære og konkrete mens symfotekster sjelden handler om ting man kan ta og føle på. Her går det i utenomjordiske fenomener og forklaringer på hvordan det hele henger sammen. Jeg har satt det litt på spissen for å klargjøre forskjellene. Det finnes glidende overganger, men dette skulle gi en slags indikasjon på hva symfo er og ikke er. Og nå kommer det kjære leser, og sjansen er stor for at dette kan komme som et sjokk som vil få din oppfatning av meg til å falle i grus og tankene dine til å slå salto; Jeg digger symfo. Men ikke all symfo. Som i de fleste genrer er åtti prosent dritt. I punk, funk, reggae og rock`n`roll er ofte avstanden fra det som er bra til det som er dårlig ikke så lang, men i symfo er den det. Pompøs musikk er for meg det feteste av alt. Men det må være intelligent, stilsikkert og preget av god smak. Her er det de fleste symfobandene plumper uti med begge beina. De biter over mer enn de kan tygge. De tror de er dype, men er banale. De er selvhøytidelige, men latterlige for folk som har et snev av kynisk distanse til musikalske påstander. Det ble gjort en undersøkelse blant symfomusikere om hva de trodde var grunnen til at ingen damer digger symfo. De hadde forskjellige teorier: For mange toner. For rare rytmer. For kompliserte konsepter. Svaret er nok enklere enn som så: Symfo er rett og slett usexy. Og ikke bare musikken, men utøverne utstråler også ytterst sjelden sex appeal, eller maskulinitet rent generelt. Som en kompis av meg sa; ”De liker alle former for krefter, bortsett fra g kraften.” Men nok om det. Jeg har tenkt å ta for meg de tre bandene jeg liker best, og anbefale låter av disse jeg mener er verdt en lytt for leseren som vil driste seg inn i dette tåkete landskapet.

Første band ut er King Crimson. De slo igjennom med et brak med det genierklærte debutalbumet «In the court of the crimson king» i 1969. Det begynner superheavy med «21.century schidzoid man». De følger på med den stillferdige «I talk to the wind», fortsetter med vakre og triste «Epitath» og ”Moonchild”, og runder av til slutt med det majestetiske tittelsporet. Her er det strykere og fløyter nok til å få en rocker til å snu seg i graven. Men melodiene, som er det som ofte skiller klinten fra hveten i musikk, er gode og kan nynnes på uten å bli ledsaget av skiva. Neste album «In the wake of Poseidon» følger i stor grad samme oppbygning som forgjengeren, men uten å være fullt så bra, med en heavy låt først, så en rolig, så litt utilgjengelig plingplong, før det hele forløses i tittelsporet nok en gang. Dette er en oppskrift som også er mye brukt i klassisk musikk. Det begynner med Allegro som er livlig. Så kommer Adagio som er rolig. Så kommer Scherzo som er litt snål, før det hele munner ut i en storslagen finale med Molto Allegro. Det er neppe tilfeldig at de to nevnte albumene er smidd over denne lesten. Neste skive ut er «Lizard». Den begynner veldig bra, litt mer forskrudd enn forgjengerne, før den på side to sklir ut i en lang og kjedelig låt, og Crimson begynner å gjøre seg skyldig i kardinalfeilen til mange band; De gir ut skiver i for raskt tempo, med det resultat at de ikke klarer å holde forventet kvalitet på det meste av låtmaterialet. Bunnen blir nådd med det fomlete albumet «Islands», før det sakte begynner å gå oppover igjen på de neste skivene, hvor fokuset i musikken går mer over til det rytmiske. Første fase av King Crimson, (bandet ble lagt på is i åtte år etter dette), kulminerer i albumet «Red». Avslutningssporet «Starless» oppsummerer alt hva bandet står for. Det begynner, la oss kalle det normalt, med vanlig komp og fin melodi, før det går over i et litt skummelt tema som sakte bygger seg opp i intensitet til det hele tipper over i heftig jazz før låta til slutt biter seg selv i halen med en mektig framføring av innledningstemaet. Denne låta er på fem på topp lista mi over monumentale låter i rockens historie og anbefales på det sterkeste til de som ikke har hørt den fra før.

Neste band ut er Yes, og nå er jeg ute på tynn is. Dette bandet har alt de fleste rockere hater. Mye topp og lite bunn i kompet, femi vokal, musikere i flagrende gevanter, tekster fra en fjern mytologisk tidsalder, og etter de første skivene dustete covere med landskaper som ikke finnes. Men hvis man klarer å ignorere disse tingene er det mye gull å hente når det kommer til originale låter med fengende melodier. Jeg anbefaler skiva «The Yes album», som etter min mening holder hele veien. ”Fragile” og ”Close to the edge” som følger etter er også veldig bra, men så snubler de stygt med det stormannsgale dobbeltalbumet ”Tales from topographic oceans”, som er et langt gjesp. Jeg tviler på at selv ihuga fans har hatt ork til å høre hele denne tålmodighetsprøven fra begynnelse til slutt flere ganger. Jeg så Yes i Ekeberghallen i syttiåra. De hadde laserstråler som lagde mønstre på motsatt vegg av scenen, så mange av publikummerne satt å så på det i stedet for på bandet. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye mer om Yes, men runder av med en anekdote; Tangentspilleren Rick Wakeman (som spiller piano på Bowieklassikeren «Life on Mars») var den mest hippieaktige rent visuelt med sitt lange blonde hår og trollmannskappe, men var i motsetning til de andre en jordnær kar privat som likte å ta seg en øl og spise en saftig biff. Dette irriterte de andre, så da han sluttet ble den nye kandidaten spurt av bandet; «Are you a vegetarian?» Han ville gjerne ha jobben og det elegante svaret var: «If necessary.»

Siste band ut er Emerson Lake and Palmer. (Heretter bare kalt ELP). Mitt favoritt symfoband da jeg i begynnelsen av tenårene forvillet meg inn i denne genren. Jeg så de ved en tilfeldighet på TV. De hadde en to meter høy synthesizer med masse knapper og ledninger som appellerte til Reodor Felgen i meg og førte til at jeg begynte å kjøpe skiver med dem. De har også lange høytflyvende låter på repertoaret, men er også et lekent band som sneier innom forskjellige stilretninger og har låter med humoristisk tilsnitt også, ved siden av den obligatoriske balladen. De prøver i likhet med andre symfoband å skrive dype tekster, men sliter tungt med å holde et anstendig nivå; ”Infinite space, is there such a place? You must believe in the human race. Can you believe God makes you breathe? Why did he loose six million jews?” Flaut. Det meste av musikken er bygget rundt den skolerte Keith Emersons klassisk inspirerte komposisjoner. I motsetning til mange tangentspillere i rock som bruker behagelige akkordprogresjoner fra barokke komponister som Bach og Vivaldi tar Emerson fra særere komponister som Bartok og Dvorak. Dette gjør at ELP ofte har et strengere og mer dissonant uttrykk enn andre symfoband. Særlig låta «Toccata» på albumet «Brain salad surgery» må vel sies å være noe av det mest kompromissløse som er utgitt på en skive som faller under kategorien populærmusikk. ELP lagde unike skiver med stor kreativitet og variasjon i låtmaterialet før de skrenset helt ut med det søtladne motbydelige albumet «Love Beach» i 1978. Som en anmelder i ettertid skrev;  «Det var ikke punk som drepte symforock. Det var denne.»

Intervju med Christopher Nielsen

 

unnamed-1

M: Mange artister, inkludert meg, synes sine siste utgivelser er de beste, i motsetning til fansen som ofte liker de første utgivelsene best. Er det slik for deg også?

C: Det er jo gjerne slik at du helst ser at du fortsatt henger med i valsen, så når jeg kommer med noe nytt så vil jeg jo gjerne at det er mitt beste så langt, og at neste gang blir det enda bedre. Ellers så er det jo nesten ikke noe vits å holde på.

M: Jeg regner med at du har et godt kjennskap til serieskapere som Crumb og Shelton. Er det andre som har inspirert deg spesielt? Noen av seriene som gikk i Tempo for eksempel?

C: Tempo hadde både Asterix, Tintin og Lucky Luke så vidt jeg husker, og de er jeg kanskje vel så inspirert av som amerikansk undergrunn, selv om den influensen ikke er så tydelig.

M: Er noen av narverhistoriene selvopplevd? De generelle observasjonene er en ting, men for eksempel historien om narverne på hyttetur, som er en av mine favoritter, har jeg vanskelig for å forestille meg at bare kan være tatt ut av det blå. Jeg må i anledningen også berømme deg for bakhodet til Klepto når forsøket hans på «statskupp» slår feil. Aldri har jeg sett et bakhode som bedre formidler skam og nederlag.

C: Takk. Som alt jeg gjør er det et lappeteppe, det er som regel noe selvopplevd kombinert med noe som er funnet på osv. Den spøkelseshistorien for eksempel, som Ronny forteller, ble fortalt av en fra en av de andre klassene på det høyfjellsoppholdet på Høvringen, som alle dro på i sjette eller sjuende klasse. Hytteturer har jeg jo vært på, uten at akkurat det som skjer i tegneserien skjedde på noen av dem, men sikkert noe lignende…

M: Er de forskjellige narverne konkrete personer fra oppveksten din, eller er de skapt ut i fra karaktertrekk som noen av dem hadde? Og Linderudhora, er hun reell?

C: Noen er bare funnet på, andre er karikerte konkrete personer, mens atter andre er en blanding av karaktertrekk fra flere konkrete personer, men ingen er 100 % en virkelig person levende eller død. Linderudhora er funnet opp, men jeg har et vagt minne om å bli fortalt om en promiskiøs fyllik dame som opererte i en eller annen drabantby.

M: I en av fortellingene dine er det en mor som serverer spyet sitt til barna sine. Hun undrer seg over at det er gulrot i spyet, da hun ikke har spist det. Er det noen dypere mening med det? Prøver du å si at det finnes uforklarlige aspekter ved tilværelsen?

C: Ja, en av dem er jo at det alltid er hakka gulerøtter i spyet ditt, uansett om du har spist gulerøtter eller ei, uansett hva du har spist så er det gulrotbiter oppi spyet ditt, og det må jo være et av de der uforklarlige aspekter ved tilværelsen.

M: Noen av figurene dine har ikke pupiller. Kan du forklare hvorfor? Mangler de sjel?

C: Alle mine karakterer mangler sjel, de er jo «tegneseriefigurer». Neida, det stikker ikke så dypt, øyne uten pupiller er en måte å karikere en figur som kanskje er litt grunn, litt intetsigende eller følelsesløs og brutal, «tomme øyne» liksom. Flere av mine hovedkarakterer er karikert sånn, Trøtt type Odd og Christian Block for eksempel.

M: Du har laget noen filmer med animasjon. Er det noen spesiell grunn til at det har blitt til det i stedet for tegnefilmer? Er det billigere? Er det enklere? Eller er det rett og slett fordi du foretrekker det? Selv foretrekker jeg tegnefilmer, og skulle ønske at noen av seriene dine kom som det.

C: Det var det som var opurtunt der og da, et tilbud evnt krav fra produsentens side, og siden du ikke kommer langt med animasjon- hverken 3D dataanimasjon eller tegnefilm, uten spenn- så hoppa jeg på det, og prøvde å gjøre det beste ut av det. Jeg begynte med dataanimasjon i 1998, og var helt i tet innen feltet. Jeg syns jeg fikk det til også, etterhvert. Det var masse muligheter der, som jeg mente å kunne se den gangen, nå har det stivna i en form, og billigere er det i hvert fall ikke. Tegnefilm er det billigste animasjonsuttrykket nå…

M: Liker du Disney? De gamle Donald tegnefilmene fra 30 tallet for eksempel? Eller blir det for glatt for din smak?

C: Jeg har et dypt og intenst forhold til Walt Disney, men kun de langfilmene Walt selv var involvert i 100 %, det er ikke så mange, fem – seks av langfilmene, i en etterhvert uendelig rekke av filmer som skor seg på det som ble nedfeldt i de første klassikerne: Snøhvit, Pinnochio, Fantasia, Bambi og Dumbo. Kortfilmene er også uovertrufne selvfølgelig, der liker jeg alt fra tidlig Mikke Mus og Donald til sein Langbein, helt topp!…

M: Hitchcock sa at han visualiserte filmene sine for sitt indre øye ned til minste detalj før han gikk i gang med å lage selve filmen. Gjør du det samme når du lager serier, eller improviserer du litt underveis? Får du innfall når du sitter og tegner du ikke hadde tenkt på i første omgang og fester det til papiret?

C: Hitchcock var filmregissør og måtte visualisere alt på forhånd, for når du står på settet, og det er nå det gjelder, er du kjempeglad for at du har planlagt det meste. Du står friere med tegneserier, men jeg pleier å si at et tegneseriealbum er som en pyramide, du bygger den fra grunnen, første rekka med stein er historien, så dialogen og handlingen i rutene tegna opp med blyant, før det hele tusjes og tekstes. For hvert lag som legges til pyramiden, bruker jeg den såkalte påplussings metoden, som ble lansert av Walt Disneys studio, for å komme tilbake til det. For hvert nivå av utviklingen av en tegnefilm, skulle det «plusses» på kvaliteten. Det funker med tegneserier også. Å skulle forandre hovedlinjene i historiefortellinga når du er på toppen av pyramiden, er skikkelig døvt. Det bør unngås…

M: Jeg kunne godt tenkt meg at Jazzbasillen kunne vært en helaftens spillefilm med skuespillere. Er det noe du kunne tenkt deg?

C: Jeg kunne tenkt meg det, og har vært i forhandlinger med flere, men lufta gikk ut av ballongen på samtlige av forskjellige grunner, og nå kan jeg ikke tenke meg det lenger.

M: Hva regner du selv som det beste du har lagd? Og er det noe du er misfornøyd med, og som du i ettertid skulle ønske ikke hadde vært gitt ut?

C: Det blir som å be en mor velge mellom sine barn og peke ut en favoritt. Jeg ser at noe er mye bedre enn andre ting jeg har lagd, jeg ser også at ting jeg har lagd likes av mange av andre grunner enn jeg selv mener er kvaliteten, men anger ligger ikke for meg. Jeg mener at du må ta en kunstner eller tegneserietegner eller musiker eller hva som helst egentlig, for det han eller hun er, et menneske. Og mennesker gjør grove feilvurderinger, gjør noe dårlig ut i fra omstendigheter og annet som påvirker en, mennesker er ikke perfekte, det er det som gjør mennesker og det de skaper, interessant. Jeg er intet unntak, og er egentlig like stolt av mine blødmer og nederlag som jeg er av det som er skikkelig vellykka. Dessuten er jeg, i likhet med deg, misunnelig på min egen fortid. Alle drar fram Jazzbasillen som den virkelig store klassikeren min. Den lagde jeg i 26 års alderen, med andre ord, brorparten av mitt virke når aldri opp, liksom.

M: Synes du det er gøy å tegne seriene, eller skulle du ønsket at de hadde materialisert seg selv, hvis det hadde gått an?

C: Gøy er det ikke, men jeg tror ikke på gøy, men i alt jeg gjør er det selve skaperprosessen som er tilfredsstillende, givende, interessant og mange andre ting, til og med litt «gøy», jeg skal innrømme det, selv om det som regel er hardt arbeid og mye sjelekval, så bra at det ikke går an å materialisere ting ut av løse lufta!…

M: Seriene dine er ofte en blanding av komikk og tragedie. Føler du skadefryd når du «korsfester» figurene dine, eller har du medlidenhet med dem? Eller begge deler?

C: Skadefryd er jo den eneste sanne fryd, så ja, men jeg har ikke noe dårlig samvittighet for det, de er jo bare tegneseriefigurer… Medlidenhet og sympati skal leseren føle for dem, og så er det mitt privilegium og korsfeste dem til slutt…

M: Er du noen gang på gamle trakter og ser noen av de gamle narverne? Og i tilfelle så; Er de klar over at de har blitt legender på grunn av deg?

C: Jeg kjente en del Narvere før i tida, men ikke spesielt godt, de var ikke klar over at de var Narvere den gangen, og de som lever har jeg ikke truffet på lenge, men det er noen jeg har møtt som mente dem narva. Men de fleste er nok uvitende om deres legendestatus, hva vet jeg?

M: Finnes det noen prosjekter du kunne tenkt deg å få realisert som er for store eller omfattende til å få gjennomført?

C: Alt er mulig, Misfornøyelsespark var jo et større løft, men jeg fikk det til, selv om jeg mangla en karusell. Det kan komme senere. Jeg har gitt opp å lage film, bare for at det er et helvete med finansiering og gjennomføring, og egentlig alt forbundet med det. Jeg ble kurert når jeg lagde den siste kortfilmen, Rulletrappen, det var jo en drømmeproduksjon sammenlignet med andre tinga jeg har gjort, men likevel så mistet jeg tålmodigheten. Da skjønte jeg at dette eventyret er over…

M: Har du noe på tapetet fremover du kan fortelle om?

C: Siden du er mest interessert i tegneserier, så holder jeg på med et nytt Weltschmerz, det blir veldig eksperimentelt…

M: Ok, da ønsker jeg deg lykke til videre og takker for intervjuet.

Advarsel!!

Hallo folkens.

Nå er det mye inne i trykk-koker´n som må ut. Jeg er fly forbanna på disse raddisa og kulturfolka som tror dem har noe dem skulle ha sagt. Her om dagen satte dem opp en statue midt på torget. Så faen meg ut som et sølvfarga takras. Orkester og greier skulle spella under avdukinga. Dirigenten var en sånn brillejesus og musikken var helt jævli! Har aldri hørt noe lignende. Dem blander seg inn i alt. NRK for eksempel, kultur og dritt der også. Da ser jeg heller en gammal westernfilm på en av dem andre kanalene. At det er ti minutter med reklame hvert kvarter er greit for meg.

Tok kjerringa på fersken i å se på et program om bøker her forleden, så nå har a begynt å lese også. Sagaen om isfolket. Jeg trudde jo et øyeblikk hu var blitt muslim, så jeg lappa til a. Det viste seg at det ikke var fullt så gæernt, men det ble en helvetes krangel, så nå skal a til syden med en venninne for å ta en tenkepause. Og hu a gitt, som er helt tankeløs. Dum som et brød stakkar. Pakka ned masse unødvendig tull, til og med en pakke kondomer, og hun har jo ikke pikk engang! Nei, det er håpløst.

Og ikke bare roter dem det til i hue på kjerringene våre, men dem går løs på unga også. Lærerinna til guttungen er en sånn typisk raddisfaen. Sjal og fotformsko. Ikke akkurat noe å tenke på når jeg napper løk ute i skjulet. Hu har fortalt klassen at det er synd på svartinga, og at det ikke er noen forskjell på dem og oss, så nå nekter guttungen å gå med Ku Klux Klan drakta han fikk av bestemor til jul. Og hu som brukte timevis på å sy, og ofra det fineste lakenet sitt for å gjøre gutten glad. Nei, det er for jævli at disse sjuke folka skal legge seg opp i hva vi normale folk driver med. Men de kan jo bare prøve å komme inn på tunet her for å omvende meg! Børsa står klar i skapet og bikkja har jeg sultefora så den har blitt skikkelig mannevond, så jeg kan love at det skal bli et helvete for dem! Eller for å si det fint; Dere er herved advart!