About Michael Krohn

Posts by Michael Krohn:

Intervju med Lars Lillo Stenberg

Hvor gammel var du da du begynte å spille gitar?  Og hvor gammel var du da du begynte å lage låter?

Jeg lærte noen akkorder da jeg var 10 år, men det var da jeg var tretten at jeg begynte å ni-øve. Det var storebror Halvorsom lærte meg på høsten 75. På vinteren 76 lagde jeg min første sang: «Keep all your colors» (Kan streames, hør på slutten, der er det originalversjon)

Foretrekker du det ene fremfor det andre, eller liker du begge deler like godt?

Låtskrivingen har jeg større visjoner om enn gitarspillingen, men jeg har kanskje enda større opplevelser når jeg bare er gitarist og inni musikken.

Jeg kikket på gitarboken deLillos har gitt ut. Jeg synes den var veldig gjennomarbeidet og omfattende. Ganske kompliserte greier for en primitiv gitarist som meg. Har du gått på kurs eller skole, eller er du selvlært?

Jo, det var altså Halvor, storebror som var gitarspilleren i familien. Jeg lærte mine første 10 Neil Young sanger av ham. Han viste meg også noen av sine favorittgrep, som blant annet F#m med åpen h og e streng. Det grepet (også kalt F#m7add11) har hatt enorm betydning for hva jeg liker å gjøre på gitaren. Jeg satt mange timer hver dag i nesten et år og spilte.

Det slo meg også at du bruker mange akkorder i sangene dine. Er det noe du går inn for, eller blir det slik av seg selv?

Nei, masse akkorder er egentlig som å komme til en buffet, hvor du forsyner deg av alt for mye forskjellig, og føler deg rar i magen etterpå. Jeg elsker jo Neil Young låter med toppen fire akkorder. Men jeg har et McCartney gen som handler om den overraskende vendingen. Eller i disse dager, tenk heller på Bowies Life On Mars. Jeg elsker jo sånne låter også. Det er mere som en legning enn et ideal. Men selv om det er mange akkorder, så går det an å spore tilbake til at det kommer fra den kule delen av rockhistorien. Og ikke flinkisdelen.

Det er jo godt kjent at du er fan av Neil Young. Hadde du sunget annerledes om det ikke var for ham?

Ja, antagelig, men når jeg hører på opptak som ble gjort i 81, så hører jeg et utrykk som merkelig nok også er inspirert av Andrej Nebb, ja til og med Helge Gaarder. Og egentlig fra gammelt av har selvfølgelig John og Paul vært viktige. Alt spiller inn. Jeg sang mange Neil låter i årevis på fester. og når jeg la om til norsk på mine egne tekster så fortsatte jeg å ligge i samme toneleie. Det var i det registeret jeg hørte melodiene.

Er det andre artister du kan trekke frem som har betydd mye for deg?

Listen er lang i oppveksten. Du kan bare gå fra A med Allman Brothers til Z med Zappa. Jeg hørte på det meste som storebrødrene hørte på. Men en figur og da spesielt det han gjorde på 70-tallet hørte jeg enormt mye på, ikke minst pga kassegitarspillet. Og det var John Martyn. Jeg elsket vokalen hans også. Noe ganske annet en Neil. En drita full og skev, smågæren skotte. Han hatet etterhvert og bli sett på som en del av den britiske folkscenen, så han jazzifiserte utrykket sitt mer og mer. masse fender rhodes og glatte synthlyder utover åttitallet. Noe jeg nesten hørte på i smug, i og med at det var så politisk ukorrekt. Sånn sett kan jeg likegodt her og nå innrømme at jeg også har vært ganske fan av både Elton John og Supertramp. Det er vel ikke til å unngå at det kan høres i enkelte deLillos låter. Men jeg har jo vært inspirert av Raga også (ha ha)

Du virker som en person som er var for stemninger. Vil du si at det er det som hovedsakelig trigger deg som låtskriver?

Ja, stemninger er det jeg prøver å fange når jeg setter meg ned med gitar eller piano. Hjemme spiller jeg nesten like mye piano. Men det hender at jeg ikke er var på noen stemning, men så er det musikken jeg plutselig finner på å spille som drar meg videre inn i et landskap. Minner meg om noen følelser jeg ikke har kjent på før, eller for lenge siden og da på en annen måte.

En god del sanger du har skrevet er nostalgiske. Foretrekker du gamledager fremfor nåtiden? Synes du ting var bedre før?

Jeg mener jo at man slipper ikke unna nåtiden samme hva. Om du bruker nuet til å tenke på noe som skjedde for lenge siden, så er det likevel en ting som skjer nå. Men, ja. Jeg sliter litt med å akseptere at ting er over. Jeg kan se et foto fra noe som skjedde for 10 år siden også tenke at den tiden kommer aldri tilbake. Og da vet jeg at jeg den gangen også så på et foto som den gangen var 10 år gammelt, og tenkte det samme. Ergo jeg ser et foto av en tid som jeg plutselig savner selv om jeg vet at jeg kanskje ikke var tilstede den gangen i den tiden. Jeg prøver å konsentrere meg på å ikke digge fortiden. Men faen heller, det er ikke lett. Jeg synes hvertfall jeg hørte mye mer på musikk før, denne maskinen som jeg skriver til deg på nå tar sinnsykt mye av min oppmerksomhet. Men disse Tv-seriene som man blir narkotisk avhengige av er jo fantastiske. Sånt noe hadde vi jo ikke før. Og at du har egen blogg, det er jo topp.

Er melankoli en stemning du befinner deg i mye? Og i tilfelle; er det noe du liker og dyrker?

Melankoli har noe med første del av mitt foregående svar å gjøre. Men det å være trist, kan også gjøre meg i dårlig humør,og det er absolutt ikke noe jeg ønsker å være, eller dyrke. Når det gjelder å lage sanger som er melankolske, så tror jeg absolutt at man kan krysse av det på listen når det gjelder meg som låtskriver. Men i den sammenheng så synes jeg at det er noe livsbejaende og ikke dårlig humør aktig i den melankolien.           Jeg har gitt ut en dikt og sangtekst bok som heter «Så lenge det er tvil, er det håp». I den tanken, eller påstanden, kan melankoli ha en positiv energi.

Du har en veldig stor produksjon. Har du gitt ut alt du har lagd, eller har du mye uutgitt også?

Nå som vi ga ut en vinylsamling kalt «Utenom» som inneholdt 40 uutgitte deLillos låter, så tror jeg ikke det er mye igjen. Men på macen min finnes skisser til langt over 100 låter, og opp i gjennom alle år er det drøssevis som har gått i glemmeboka som bandet ikke har vært innom.

Jeg synes å huske at jeg leste et intervju med deg hvor du sa at du begynte med melodien når du lagde låter. Må du presse frem teksten i etterkant, eller kommer den lett når du først er i gang?

Begge deler. Men jeg må nesten alltid ta meg sammen for å finne et modus der jeg skriver tekster. Kan gå temmelig fort hvis jeg får en bra åpning. Jeg tester som oftest ut første melodilinja i låta med forskjellige utsagn. Hvis ord og melodi går bra sammen har jeg fått en «åpning». Dette er ofte uten at jeg vet noe om tema. Noen få ganger har jeg tenkt på et tema, eller det som kan kalles et budskap, før jeg har en åpning. det er ikke alltid så enkelt synes jeg. Er nok en mer «art by accident» mann.

Da du lagde ”Neste sommer”, forsto du da at det ville bli en evergreen?

Vi ble helt fjollete, fordi vi forstod at det ville bli en hit. Den hørtes ikke ut som deLillos, men så var det nettopp deLillos det også hørtes ut som. Merkelig følelse. teksten var virkelig bare laget på fleip, men så hørte vi at den var noe mer enn teit. Den var relevant for det norske folk. Til motsetning til mange av mine selvopptatte grublerier, så var denne utadvendt og rettet til alle. Likevel hadde den ivaretatt noe deLillos originalt som også ikke hørtes ut som deLillos. Merkelig. Broren min Ole (min nest eldste storebror) som alltid ga gode råd, mente at den låta der kan vi ikke ha med. Altfor banal.

Har du selv noen favoritter blant dine egne låter? Og noen du ikke er fornøyd med i ettertid? Og er det noen låter du mener burde fått mer oppmerksomhet?

På hver plate har vi hatt tro på låter, som fikk et kort etterliv. Kanskje var det ofte at de bare var vanskelige å spille, eller så var det noe utydelig, som ble enda mer utydelig live. Akkurat nå kommer jeg på sangen «Pingvinfilmen». den har fått oppleve begge deler. Det er en sang som har nærmest sin egen fanklubb, samtidig som den fikk slakt i flere kritikker. Som et eksempel på overkill innenfor deLillos sin naive banalitets måler. Jeg er glad i den låta, ikke minst musikalsk. Og vi har spilt den med jevne mellomrom.

Jeg har tatt meg selv i å nynne på ”Min beibi dro av sted” og blitt så irritert etter en stund at jeg hadde gitt deg kokkos hvis du hadde vært der. Har du forståelse for at noen av sangene dine kan virke tirrende?

Ja, det kan jeg forstå, særlig for deg. (ha ha) Noen ganger er det fristende at det teite er et verktøy i kassa for å få snekra opp det poppete i låta. Men jeg håper du blir litt mer irritert av diggi-loo diggi-ley, alla tittar på meg. Nei, vi vil nok mest at det til syvende og sist skal være mer kult enn irriterende. Men, så er det jo stemmen min som noen synes er irriterende samme hva. Hadde ikke hjulpet om jeg sang «Slakt».

En av mine favorittlåter med deLillos er ”Klokken er mye nå”, som jeg synes har mye i seg, i motsetning til for eksempel ”Mine peanøtter er ikke gode”, som jeg synes er litt overfladisk og ubetydelig. Er du enig i det, eller synes du både ”store” og ”små” låter er like viktige?

Klokken er mye nå, er jeg veldig stolt over, den er absolutt noe jeg alltid kan stå inne for. «Mine peanøtter er ikke gode», er noe jeg kan stå innefor noen dager i året. Og da kan den være perfekt. Sånn sett er jeg fornøyd med at den finnes.

Mange band gjør seg tøffere enn de er i virkeligheten. Folk som har vært på turne med sortmetallband forteller at de bare drikker vann og legger seg tidlig og ikke gjør noe galt. Er det motsatt med dere? At dere bak deres uskyldige fremtoning er en gjeng med råtasser?

Nei, jeg er nok ikke noen råtass, men rangling på turne har det vært mye av. Også for min del. Og det er faktisk, tro det eller ei festivaler der vi nærmest har fått livstidsnekt. Jeg personlig kan ikke ta æren for det. Jeg har sett fyll i ganske ekstreme varianterpå nært hold. Og det appellerer ikke til meg lenger. Husker jeg var med Dumdum på romfest, og da var det voldsom lekeslossing med Prepple og Kjartan så stålampene gikkveggimellom. Det var jo nesten koselig, men kan ikke huske meg og Beckstrøm holde på med sånt. Men det var en eller annen Tv som ble kasta ut av et vindu en gang. I det minste.

Du virker som en ganske sjenert type, men er stadig i media. Er det noe du liker, på tross av din tilsynelatende blyghet, eller er det fordi du har innsett at det må til for å håve inn spenn?

Jeg er ikke sjenert egentlig, ikke for hjernen min hvertfall. På det kroppslige og sjekking av jenter da jeg var i tenårene, ja absolutt. Jeg kan huske at det aller verste som femten år var hvis jeg var på et familieselskap og en onkel, mens alle tantene så på meg, spurte om det hadde blitt noen jentehistorier i livet mitt. Det var rødmetortur, jeg kan ikke forklare helt hvorfor det var så jævelig, jeg må finne ut av det en dag. Og den sjenerte fyren fins bak-i-der absolutt. Hver gang jeg må gjøre noe som jeg ikke kjenner meg selv igjen i. Eller folk får vite noe jeg ikke vil at de skal vite, da blir jeg utilpass og du kan si, sjenert. Men hjernen min har jeg stolt på, og også musikken. Jeg var sånn som gjorde rare ting på ungdomskolen. Skulket en time for å gå med en spade rundt et tre på Steinerskolen i håp om at alle skulle se fra klassevinduene at jøss, han der er sprø. Jeg satt også i friminuttene og sang og spilte gitar på Foss videregående for hele skolegården. Så på en måte liker jeg oppmerksomhet, men jeg liker selvsagt best oppmerksomhet på det jeg driver med. Så når du sier stadig i media, så håper jeg du har lagt merke til at det nesten alltid er i forbindelse med det jeg driver med. Du ser ikke meg i firestjernes middag. Selvsagt gikk jeg voldsomt i meg selv når jeg skulle si ja eller nei, til «Hver gang vi møtes». Jeg elsker utfordringer og oppgaver, og i og for seg var dette et program som tok utgangspunkt i våre musikalske talenter. Men det jeg ikke likte der, var å snakke til kamera og føle meg som en reality fyr. Du skal se ut som en som kommer stadig vekk og melder ting til kamera. det var rett og slett vanskelig å være seg selv. Nei, da var det bedre å skyte pil og bue med Elg, selv om det var på kanten innenfor min mediastrategi. Men, så til det du tross alt spør om. Det å selge seg for å tjene penger, eventuelt å gå på kompromisser med seg selv. Ja, absolutt!! Enten det er i promosammenheng eller jeg gjør en godt betalt firmajobb, så er baktanken at det skal komme meg økonomisk til gode. Hvertfall fimajobben. Hadde jeg hatt penger nok, hadde jeg kanskje ikke gjort det. Hverfall ikke i utgangspunktet, men det er jo en måte å nå ut til folk det også. Å være i media, reklamere for det man driver med, er jo å nå ut. Få solgt musikken fordi du vil at folk skal høre den, men også slik at plateselskapet blir tilfredse, at statusen vår høyner der i gården og at vi får spillejobber. Ikke bare fordi vi skal tjene penga, men også fordi vi elsker å spille. Så alt sammen handler jo også om å få fortsette med verdens beste jobb. Slippe å gjøre en annen kjedeligere jobb, og det er det mange som må gjøre. Vi er hvertfall veldig takknemlige for å få lov til å fortsette.

Hva er planene fremover? Skal du fortsette å gi ut plater så radig som i de siste årene, eller har du andre ting du vil gjøre? Og i tilfelle hva?

deLillos skal spille, som vanlig en del festivaler til sommeren. Og noen konserter utenom også. Jeg skal spille et knippe soloopptredener. Har spilt solo på ormelett i 25 år, setter deg på lista hvis du vil komme en tur, det er ganske spesiell stemning der. Vi hadde ikke tenkt å lage noen plate i år, men nå har jeg plutselig laget en del nye låter og tekster og da melder den gamle trangen seg til å øve med de andre og bestille studiotid. Skulle egentlig vie all min tid til et bokprosjekt jeg er i gang med. Kan ikke si deg hva det er, det må bli neste gang.

Ok, da takker jeg for intervjuet og ønsker deg lykke til videre.

Marquis de Sade

I dag tenkte jeg å skrive litt om den franske 1700 talls forfatteren Marquis de Sade, opphavsmannen til ordet sadisme. Det har vært beskrevet siden romertiden, og sikkert før det også for alt hva jeg vet, men det var de Sade som fikk den tvilsomme æren av å få festet navnet sitt til fenomenet. Mitt første møte med hans skriverier var med boken Justine. Historien om den gudfryktige og fromme jenta som blir utsatt for det ene seksuelle overgrepet etter det andre på livets tornefulle vei. Hun gråter og ber til Gud om å få slippe lidderlige tilnærmelser, men det kommer ingen hjelp fra den kanten. Selv munkene som hun søker tilflukt hos skjender alle hennes åpninger, bortsett fra den naturlige, slik de Sade formulerer det. Det går bedre for søsteren hennes Juliette. Med kald beregning bruker hun skjønnheten sin for alt hva den er verdt og velter seg i lyst og last, helt til toppen av samfunnet. Det er ingen belønning for godhet i de Sades univers. Snarere tvert i mot går det dårlig for de gode, i motsetning til de onde som belønnes mer av verden jo verre de er. De Sade kler av adel og presteskap og viser de som hensynsløse egoister som finner sin glede i å utnytte de naive og uskyldige.

Selv synes jeg ikke de Sade skriver noe spesielt godt. Mye av det er på samme nivå som historiene i gamle Cocktailblader. Karakterene er endimensjonale og ikke troverdige som virkelige mennesker, men ideene sine får han anskueliggjort klart; At verden er korrupt og at de ærverdige ikke er hva de utgir seg for å være, nemlig gode. Han har en liten historie om det; En fattig kvinne med et barn på armen står og ber om almisser utenfor slottets port. Grevinnen kommer ut og går bort til henne og sier at hun gjerne skulle ha hjulpet henne, men statuene i haven trenger å pusses, så hun har dessverre ikke noen penger å avse for øyeblikket. Jeg synes dette er et godt bilde på hvordan de rike er. De setter sin egen materielle velstand først og driter i de fattige. Men det er humor i skriveriene hans også, om enn ikke av den familievennlige sorten. Greven sier til tjeneren at han ønsker å penetrere hans anus. Tjeneren svarer at han ikke skjønner hva han sier, men at han kan få pule ham i ræva hvis han vil. De Sade har også noen artige biologiske synspunkter. Han mener at munnen er ment for oral sex da dimensjonene passer perfekt til hverandre, i motsetning til for eksempel ørene hvor innføring ikke lar seg gjøre og derfor ikke er ment til det fra naturens side.

Når det kommer til beskrivelser av seksuell aktivitet går han lengst i den beryktede ”Sodomas siste 120 dager.” Her begynner han ganske rolig og drar på etter hvert. Dette er ikke lektyre for mindreårige, selv om jeg har sett og lest verre ting på TV og i aviser. På TV er det jo en del krim som handler om seksualmord. Man får hint om hva som har skjedd. Korte glimt av fotografier på etterforskernes bord. Ikke nok til å få sett seg mett, men nok til å pirres. Samtidig er det jo ingen tvil om at etterforskerne tar sterk avstand fra det som har skjedd, og således fraskriver produsentene seg ansvaret fra beskyldninger om spekulering i menneskets lyst til å kikke inn i det forbudte. Men tilbake til Sodoma. Selv om det er beskrevet mangt og meget jeg ikke hadde tenkt på før er det han som har kick på å onanere inn i peisen som gjorde mest inntrykk på meg av en eller annen grunn. Er det et bilde på forakt og avsky mot livet og verden når man ikke lar de små rumpetrollene få sprelle til de tørker inn engang, men lar de freses bort i flammer øyeblikket etter at de har forlatt avsenderen? Itte veit je. Og med det runder jeg av for i dag.

 

Sisu

For en tid tilbake sto det en artikkel i Dagbladet om en finsk skarpskytter fra krigens dager som på egenhånd hadde knærta over 500 russere. Ordet sisu dukket naturligvis opp. Dette begrepet om egenskapen som er en integrert del av den finske folkesjela. Betydningen er vanskelig å oversette eksakt, men det er en slags blanding av vågemot og utholdenhet. Helt fra jeg var ung har jeg vært litt fascinert av Finland. Det hviler en slags egenrådig særhet over det. En slags østeuropeisk feeling. Jeg husker jeg så en norskprodusert parodi på finsk fjernsynsteater. En dyster fyr satt og drakk vodka i stillhet. Etter å ha bøtta i seg noen flasker gikk han og hengte seg. Og det var det. Jeg har hørt om en finsk krigsfilm som skal være mektig populær i hjemlandet, men jeg har ikke klart å oppdrive den. Den vises visst en gang i året på finsk TV. Den handler om en gruppe finske soldater som venter på russerne. De ligger i lyngen og prater om hva de skal gjøre når krigen er over. De gleder seg til å komme hjem til kjærestene sine og fortsette å leve som før. Idyllen varer til de russiske tanksene kommer brasende gjennom skauen og moser dem til grøt. Finlands mannlige befolkning sitter klistret til TV skjermen med et glass i hånden og en stille tåre rennende nedover kinnet. Men nok om det. Artikkelen i Dagbladet fikk meg til å tenke på min finske venn Tino.

Det begynte med at jeg begynte å jobbe på Arbeidsformidlingen en gang i 80 åra. Jeg havnet på en gruppe som ble satt til å pusse opp et hus som lå ute i skjærgården. Det hadde vært et slags kommunalt sommersted for barnehjemsbarn i gamle dager, men hadde forfalt etter at det ikke lenger var i bruk. Så der var vi da. En gjeng med norske og finske pønkere og meg. Det var der jeg ble kjent med Tino. En okse av en fyr, med et utseende som av utenforstående sannsynligvis ble oppfattet som brutalt. Han kom fyllesjuk på jobben hver dag, men jobbet som en helt. Sagde og høvlet mens svetten piplet ut av den blankpolerte skallen hans. Ved lunsjtider la han ned verktøyet og proklamerte; «Nu føler jai mai bettre». Ellers var det ganske sløyt der ute. De fleste av oss sluntret gjennom arbeidsdagen i et bedagelig tempo. I pausene satt vi og pratet om musikk og politikk og alt mellom himmel og jord. Jeg hadde litt mer hippieaktige meninger enn dem, noe som førte til at Tino godmodig ga meg det velklingende navnet Shithead. Ved arbeidsdagens slutt var det; «Nu skal jai drykka vodka med mina kompisar». Jeg kan love at det var litt av en gjeng. Hvis det var litt penger igjen etter innkjøp av brennevin gikk det til hundemat som de spiste rett fra boksen. Det var billigere enn vanlig mat og de mente det smakte omtrent som lapskaus. En av dem hadde brekt en finger som sto ut i vinkel. Den hadde en tendens til å henge seg opp i ting, så en dag ble han lei og ba Tino kappe den av. Tino gjorde det og beholdt fingeren som en slags suvenir til å pille seg i nesa med.

En dag fant arbeidslederen på jobben ut at vi hadde fortjent en tur på kino på Arbeidsformidlingens bekostning. Av en eller annen grunn endte vi opp med «the breakfast club», en amerikansk tenåringsfilm om en gruppe ungdommer som måtte sitte igjen på skolen. Simple Minds låta «Don`t you forget about me» var soundtracket. Etter filmen gikk vi for å drikke øl. De andre falt av etter hvert, og til slutt var det bare Tino og meg igjen. Vi ble gode og fulle og fant ut at vi ville ha litt mer action enn å bare sitte på pub og drikke. Vi sjanglet gatelangs med armene rundt skuldrene til hverandre mens vi gaula Simple Minds låta fra filmen av full hals. Vi kom til noen gamle industribygg nede ved Akerselva da vi hørte lyden av folk ut av et vindu. Vi gikk inn for å se hva det var, og der satt det en gjeng vietnamesere og spilte poker. Vi fikk komme inn og sette oss ved et bord. En av vietnameserne kom bort til oss med tallerkener med biff og halvlitere til å skylle de ned med. Så der satt vi og skålte og drakk og følte oss som de heldigste fyrene i hele verden. Jeg ble temmelig uklar etter hvert, og det siste jeg husker var at jeg sluknet på sofaen i kollektivet der Tino bodde. Denne fyllekula har blitt stående som en av de beste jeg har hatt.

Jeg jobbet en stund til på Arbeidsformidlingen før jeg slutta. Etter det mistet vi kontakten, helt til en dag jeg så ham komme nedover gata sammen med kompisene sine. Han ropte; «Hey Shithead!» og ga meg en klem som presset lufta ut av meg. Det var siste gang jeg så ham. Noen år senere fikk jeg høre at han var død. Han hadde dratt tilbake til Finland og begynt å jobbe i byggebransjen og falt ned fra et stillas. Så gikk det mange år til jeg på ferie i Thailand gikk inn i en tattoosjappe. Det finske flagget hang fra taket. Under satt to frikere med rastafletter , men jeg kunne se på tatoveringene deres at de var gamle pønkere, så jeg spurte; «Do you know Tino?» De sluttet å snakke sammen og så opp på meg. Han ene sendte spørsmålet tilbake; «Do you know Tino?» «Yeah, good friend of mine from way back.» «You know he is dead?» «Yeah, I know.» Det ble stille et øyeblikk, så stengte de sjappa og fant fram godsakene. Så der ble vi sittende utover kvelden og røyke og drikke og minnes vår venn. En mann med sisu så det holdt, og et hjerte av gull.