Marquis de Sade

I dag tenkte jeg å skrive litt om den franske 1700 talls forfatteren Marquis de Sade, opphavsmannen til ordet sadisme. Det har vært beskrevet siden romertiden, og sikkert før det også for alt hva jeg vet, men det var de Sade som fikk den tvilsomme æren av å få festet navnet sitt til fenomenet. Mitt første møte med hans skriverier var med boken Justine. Historien om den gudfryktige og fromme jenta som blir utsatt for det ene seksuelle overgrepet etter det andre på livets tornefulle vei. Hun gråter og ber til Gud om å få slippe lidderlige tilnærmelser, men det kommer ingen hjelp fra den kanten. Selv munkene som hun søker tilflukt hos skjender alle hennes åpninger, bortsett fra den naturlige, slik de Sade formulerer det. Det går bedre for søsteren hennes Juliette. Med kald beregning bruker hun skjønnheten sin for alt hva den er verdt og velter seg i lyst og last, helt til toppen av samfunnet. Det er ingen belønning for godhet i de Sades univers. Snarere tvert i mot går det dårlig for de gode, i motsetning til de onde som belønnes mer av verden jo verre de er. De Sade kler av adel og presteskap og viser de som hensynsløse egoister som finner sin glede i å utnytte de naive og uskyldige.

Selv synes jeg ikke de Sade skriver noe spesielt godt. Mye av det er på samme nivå som historiene i gamle Cocktailblader. Karakterene er endimensjonale og ikke troverdige som virkelige mennesker, men ideene sine får han anskueliggjort klart; At verden er korrupt og at de ærverdige ikke er hva de utgir seg for å være, nemlig gode. Han har en liten historie om det; En fattig kvinne med et barn på armen står og ber om almisser utenfor slottets port. Grevinnen kommer ut og går bort til henne og sier at hun gjerne skulle ha hjulpet henne, men statuene i haven trenger å pusses, så hun har dessverre ikke noen penger å avse for øyeblikket. Jeg synes dette er et godt bilde på hvordan de rike er. De setter sin egen materielle velstand først og driter i de fattige. Men det er humor i skriveriene hans også, om enn ikke av den familievennlige sorten. Greven sier til tjeneren at han ønsker å penetrere hans anus. Tjeneren svarer at han ikke skjønner hva han sier, men at han kan få pule ham i ræva hvis han vil. De Sade har også noen artige biologiske synspunkter. Han mener at munnen er ment for oral sex da dimensjonene passer perfekt til hverandre, i motsetning til for eksempel ørene hvor innføring ikke lar seg gjøre og derfor ikke er ment til det fra naturens side.

Når det kommer til beskrivelser av seksuell aktivitet går han lengst i den beryktede ”Sodomas siste 120 dager.” Her begynner han ganske rolig og drar på etter hvert. Dette er ikke lektyre for mindreårige, selv om jeg har sett og lest verre ting på TV og i aviser. På TV er det jo en del krim som handler om seksualmord. Man får hint om hva som har skjedd. Korte glimt av fotografier på etterforskernes bord. Ikke nok til å få sett seg mett, men nok til å pirres. Samtidig er det jo ingen tvil om at etterforskerne tar sterk avstand fra det som har skjedd, og således fraskriver produsentene seg ansvaret fra beskyldninger om spekulering i menneskets lyst til å kikke inn i det forbudte. Men tilbake til Sodoma. Selv om det er beskrevet mangt og meget jeg ikke hadde tenkt på før er det han som har kick på å onanere inn i peisen som gjorde mest inntrykk på meg av en eller annen grunn. Er det et bilde på forakt og avsky mot livet og verden når man ikke lar de små rumpetrollene få sprelle til de tørker inn engang, men lar de freses bort i flammer øyeblikket etter at de har forlatt avsenderen? Itte veit je. Og med det runder jeg av for i dag.

 

Sisu

For en tid tilbake sto det en artikkel i Dagbladet om en finsk skarpskytter fra krigens dager som på egenhånd hadde knærta over 500 russere. Ordet sisu dukket naturligvis opp. Dette begrepet om egenskapen som er en integrert del av den finske folkesjela. Betydningen er vanskelig å oversette eksakt, men det er en slags blanding av vågemot og utholdenhet. Helt fra jeg var ung har jeg vært litt fascinert av Finland. Det hviler en slags egenrådig særhet over det. En slags østeuropeisk feeling. Jeg husker jeg så en norskprodusert parodi på finsk fjernsynsteater. En dyster fyr satt og drakk vodka i stillhet. Etter å ha bøtta i seg noen flasker gikk han og hengte seg. Og det var det. Jeg har hørt om en finsk krigsfilm som skal være mektig populær i hjemlandet, men jeg har ikke klart å oppdrive den. Den vises visst en gang i året på finsk TV. Den handler om en gruppe finske soldater som venter på russerne. De ligger i lyngen og prater om hva de skal gjøre når krigen er over. De gleder seg til å komme hjem til kjærestene sine og fortsette å leve som før. Idyllen varer til de russiske tanksene kommer brasende gjennom skauen og moser dem til grøt. Finlands mannlige befolkning sitter klistret til TV skjermen med et glass i hånden og en stille tåre rennende nedover kinnet. Men nok om det. Artikkelen i Dagbladet fikk meg til å tenke på min finske venn Tino.

Det begynte med at jeg begynte å jobbe på Arbeidsformidlingen en gang i 80 åra. Jeg havnet på en gruppe som ble satt til å pusse opp et hus som lå ute i skjærgården. Det hadde vært et slags kommunalt sommersted for barnehjemsbarn i gamle dager, men hadde forfalt etter at det ikke lenger var i bruk. Så der var vi da. En gjeng med norske og finske pønkere og meg. Det var der jeg ble kjent med Tino. En okse av en fyr, med et utseende som av utenforstående sannsynligvis ble oppfattet som brutalt. Han kom fyllesjuk på jobben hver dag, men jobbet som en helt. Sagde og høvlet mens svetten piplet ut av den blankpolerte skallen hans. Ved lunsjtider la han ned verktøyet og proklamerte; «Nu føler jai mai bettre». Ellers var det ganske sløyt der ute. De fleste av oss sluntret gjennom arbeidsdagen i et bedagelig tempo. I pausene satt vi og pratet om musikk og politikk og alt mellom himmel og jord. Jeg hadde litt mer hippieaktige meninger enn dem, noe som førte til at Tino godmodig ga meg det velklingende navnet Shithead. Ved arbeidsdagens slutt var det; «Nu skal jai drykka vodka med mina kompisar». Jeg kan love at det var litt av en gjeng. Hvis det var litt penger igjen etter innkjøp av brennevin gikk det til hundemat som de spiste rett fra boksen. Det var billigere enn vanlig mat og de mente det smakte omtrent som lapskaus. En av dem hadde brekt en finger som sto ut i vinkel. Den hadde en tendens til å henge seg opp i ting, så en dag ble han lei og ba Tino kappe den av. Tino gjorde det og beholdt fingeren som en slags suvenir til å pille seg i nesa med.

En dag fant arbeidslederen på jobben ut at vi hadde fortjent en tur på kino på Arbeidsformidlingens bekostning. Av en eller annen grunn endte vi opp med «the breakfast club», en amerikansk tenåringsfilm om en gruppe ungdommer som måtte sitte igjen på skolen. Simple Minds låta «Don`t you forget about me» var soundtracket. Etter filmen gikk vi for å drikke øl. De andre falt av etter hvert, og til slutt var det bare Tino og meg igjen. Vi ble gode og fulle og fant ut at vi ville ha litt mer action enn å bare sitte på pub og drikke. Vi sjanglet gatelangs med armene rundt skuldrene til hverandre mens vi gaula Simple Minds låta fra filmen av full hals. Vi kom til noen gamle industribygg nede ved Akerselva da vi hørte lyden av folk ut av et vindu. Vi gikk inn for å se hva det var, og der satt det en gjeng vietnamesere og spilte poker. Vi fikk komme inn og sette oss ved et bord. En av vietnameserne kom bort til oss med tallerkener med biff og halvlitere til å skylle de ned med. Så der satt vi og skålte og drakk og følte oss som de heldigste fyrene i hele verden. Jeg ble temmelig uklar etter hvert, og det siste jeg husker var at jeg sluknet på sofaen i kollektivet der Tino bodde. Denne fyllekula har blitt stående som en av de beste jeg har hatt.

Jeg jobbet en stund til på Arbeidsformidlingen før jeg slutta. Etter det mistet vi kontakten, helt til en dag jeg så ham komme nedover gata sammen med kompisene sine. Han ropte; «Hey Shithead!» og ga meg en klem som presset lufta ut av meg. Det var siste gang jeg så ham. Noen år senere fikk jeg høre at han var død. Han hadde dratt tilbake til Finland og begynt å jobbe i byggebransjen og falt ned fra et stillas. Så gikk det mange år til jeg på ferie i Thailand gikk inn i en tattoosjappe. Det finske flagget hang fra taket. Under satt to frikere med rastafletter , men jeg kunne se på tatoveringene deres at de var gamle pønkere, så jeg spurte; «Do you know Tino?» De sluttet å snakke sammen og så opp på meg. Han ene sendte spørsmålet tilbake; «Do you know Tino?» «Yeah, good friend of mine from way back.» «You know he is dead?» «Yeah, I know.» Det ble stille et øyeblikk, så stengte de sjappa og fant fram godsakene. Så der ble vi sittende utover kvelden og røyke og drikke og minnes vår venn. En mann med sisu så det holdt, og et hjerte av gull.

Symforock

Hei

I dag har jeg tenkt å skrive om symforock. (Heretter bare kalt symfo.) Det mest avskydde og foraktede sidesporet i rockens verden, og på mange måter antitesen til rock i sin opprinnelige form. Der rock rocker og ruller er symfo ofte statisk og blottet for groove. Der rock følger regelen med jevnt beat og få akkorder velter symfo seg i lange låter med skiftende temaer. Der tradisjonelle rockere ynder å gi inntrykk av seg selv som gategutter fra arbeiderklassen oser det øvre middelklasse og kostskole av symfoguttene. Rocketekster er jordnære og konkrete mens symfotekster sjelden handler om ting man kan ta og føle på. Her går det i utenomjordiske fenomener og forklaringer på hvordan det hele henger sammen. Jeg har satt det litt på spissen for å klargjøre forskjellene. Det finnes glidende overganger, men dette skulle gi en slags indikasjon på hva symfo er og ikke er. Og nå kommer det kjære leser, og sjansen er stor for at dette kan komme som et sjokk som vil få din oppfatning av meg til å falle i grus og tankene dine til å slå salto; Jeg digger symfo. Men ikke all symfo. Som i de fleste genrer er åtti prosent dritt. I punk, funk, reggae og rock`n`roll er ofte avstanden fra det som er bra til det som er dårlig ikke så lang, men i symfo er den det. Pompøs musikk er for meg det feteste av alt. Men det må være intelligent, stilsikkert og preget av god smak. Her er det de fleste symfobandene plumper uti med begge beina. De biter over mer enn de kan tygge. De tror de er dype, men er banale. De er selvhøytidelige, men latterlige for folk som har et snev av kynisk distanse til musikalske påstander. Det ble gjort en undersøkelse blant symfomusikere om hva de trodde var grunnen til at ingen damer digger symfo. De hadde forskjellige teorier: For mange toner. For rare rytmer. For kompliserte konsepter. Svaret er nok enklere enn som så: Symfo er rett og slett usexy. Og ikke bare musikken, men utøverne utstråler også ytterst sjelden sex appeal, eller maskulinitet rent generelt. Som en kompis av meg sa; ”De liker alle former for krefter, bortsett fra g kraften.” Men nok om det. Jeg har tenkt å ta for meg de tre bandene jeg liker best, og anbefale låter av disse jeg mener er verdt en lytt for leseren som vil driste seg inn i dette tåkete landskapet.

Første band ut er King Crimson. De slo igjennom med et brak med det genierklærte debutalbumet «In the court of the crimson king» i 1969. Det begynner superheavy med «21.century schidzoid man». De følger på med den stillferdige «I talk to the wind», fortsetter med vakre og triste «Epitath» og ”Moonchild”, og runder av til slutt med det majestetiske tittelsporet. Her er det strykere og fløyter nok til å få en rocker til å snu seg i graven. Men melodiene, som er det som ofte skiller klinten fra hveten i musikk, er gode og kan nynnes på uten å bli ledsaget av skiva. Neste album «In the wake of Poseidon» følger i stor grad samme oppbygning som forgjengeren, men uten å være fullt så bra, med en heavy låt først, så en rolig, så litt utilgjengelig plingplong, før det hele forløses i tittelsporet nok en gang. Dette er en oppskrift som også er mye brukt i klassisk musikk. Det begynner med Allegro som er livlig. Så kommer Adagio som er rolig. Så kommer Scherzo som er litt snål, før det hele munner ut i en storslagen finale med Molto Allegro. Det er neppe tilfeldig at de to nevnte albumene er smidd over denne lesten. Neste skive ut er «Lizard». Den begynner veldig bra, litt mer forskrudd enn forgjengerne, før den på side to sklir ut i en lang og kjedelig låt, og Crimson begynner å gjøre seg skyldig i kardinalfeilen til mange band; De gir ut skiver i for raskt tempo, med det resultat at de ikke klarer å holde forventet kvalitet på det meste av låtmaterialet. Bunnen blir nådd med det fomlete albumet «Islands», før det sakte begynner å gå oppover igjen på de neste skivene, hvor fokuset i musikken går mer over til det rytmiske. Første fase av King Crimson, (bandet ble lagt på is i åtte år etter dette), kulminerer i albumet «Red». Avslutningssporet «Starless» oppsummerer alt hva bandet står for. Det begynner, la oss kalle det normalt, med vanlig komp og fin melodi, før det går over i et litt skummelt tema som sakte bygger seg opp i intensitet til det hele tipper over i heftig jazz før låta til slutt biter seg selv i halen med en mektig framføring av innledningstemaet. Denne låta er på fem på topp lista mi over monumentale låter i rockens historie og anbefales på det sterkeste til de som ikke har hørt den fra før.

Neste band ut er Yes, og nå er jeg ute på tynn is. Dette bandet har alt de fleste rockere hater. Mye topp og lite bunn i kompet, femi vokal, musikere i flagrende gevanter, tekster fra en fjern mytologisk tidsalder, og etter de første skivene dustete covere med landskaper som ikke finnes. Men hvis man klarer å ignorere disse tingene er det mye gull å hente når det kommer til originale låter med fengende melodier. Jeg anbefaler skiva «The Yes album», som etter min mening holder hele veien. ”Fragile” og ”Close to the edge” som følger etter er også veldig bra, men så snubler de stygt med det stormannsgale dobbeltalbumet ”Tales from topographic oceans”, som er et langt gjesp. Jeg tviler på at selv ihuga fans har hatt ork til å høre hele denne tålmodighetsprøven fra begynnelse til slutt flere ganger. Jeg så Yes i Ekeberghallen i syttiåra. De hadde laserstråler som lagde mønstre på motsatt vegg av scenen, så mange av publikummerne satt å så på det i stedet for på bandet. Jeg har ikke tenkt å skrive så mye mer om Yes, men runder av med en anekdote; Tangentspilleren Rick Wakeman (som spiller piano på Bowieklassikeren «Life on Mars») var den mest hippieaktige rent visuelt med sitt lange blonde hår og trollmannskappe, men var i motsetning til de andre en jordnær kar privat som likte å ta seg en øl og spise en saftig biff. Dette irriterte de andre, så da han sluttet ble den nye kandidaten spurt av bandet; «Are you a vegetarian?» Han ville gjerne ha jobben og det elegante svaret var: «If necessary.»

Siste band ut er Emerson Lake and Palmer. (Heretter bare kalt ELP). Mitt favoritt symfoband da jeg i begynnelsen av tenårene forvillet meg inn i denne genren. Jeg så de ved en tilfeldighet på TV. De hadde en to meter høy synthesizer med masse knapper og ledninger som appellerte til Reodor Felgen i meg og førte til at jeg begynte å kjøpe skiver med dem. De har også lange høytflyvende låter på repertoaret, men er også et lekent band som sneier innom forskjellige stilretninger og har låter med humoristisk tilsnitt også, ved siden av den obligatoriske balladen. De prøver i likhet med andre symfoband å skrive dype tekster, men sliter tungt med å holde et anstendig nivå; ”Infinite space, is there such a place? You must believe in the human race. Can you believe God makes you breathe? Why did he loose six million jews?” Flaut. Det meste av musikken er bygget rundt den skolerte Keith Emersons klassisk inspirerte komposisjoner. I motsetning til mange tangentspillere i rock som bruker behagelige akkordprogresjoner fra barokke komponister som Bach og Vivaldi tar Emerson fra særere komponister som Bartok og Dvorak. Dette gjør at ELP ofte har et strengere og mer dissonant uttrykk enn andre symfoband. Særlig låta «Toccata» på albumet «Brain salad surgery» må vel sies å være noe av det mest kompromissløse som er utgitt på en skive som faller under kategorien populærmusikk. ELP lagde unike skiver med stor kreativitet og variasjon i låtmaterialet før de skrenset helt ut med det søtladne motbydelige albumet «Love Beach» i 1978. Som en anmelder i ettertid skrev;  «Det var ikke punk som drepte symforock. Det var denne.»