Keith Moon

Hallois folkens.

I dag har jeg tenkt å nerde litt og skrive om Keith Moon, trommeslageren i The Who.
De fleste trommiser har John Bonham i Led Zeppelin som favoritt, og det er fullt forståelig. Han har alt; Fantastisk groove og suveren teknikk, og jeg er enig i at han er best. Men Moon er størst! Han har verken groove eller noe særlig til teknikk. Styrken hans ligger et annet sted; I energi og oppfinnsomhet.
Der Bonham ligger tungt og gynger, pisker Moon bandet fremover. Der Bonham briljerer med teknikk en jazztrommis verdig, høres Moon ut som en overivrig nybegynner.
Det vil si; For dem som ikke besitter den dype innsikten til undertegnede. Kremt. Når jeg diskuterer trommespill med andre trommiser får jeg inntrykk av at de synes Moon er en morsom type, men at spillet hans bare er tatatata over trommene. Det stemmer ikke.
Han finner på uventede vrier hele tiden. Hvis man hører på andre trommiser som har en synkoperende stil kan man som oftest, i hvert fall hvis man er trommis selv, gjette seg til hva de kommer til å gjøre sånn noenlunde.
Ikke så med Moon. Hadde han vært en tilsvarende fotballspiller hadde han drillet motstanderne trill rundt.
Han overrasker hele tiden. Crasher på cymbalene i hullene i stedet for på enerslaget som er vanlig, og drar asymmetriske og snåle ruller over trommene.
At det fungerer er nesten et under, men det gjør det. Og hva kommer det av? Fordi han spiller musikalsk. Han spiller hele tiden i forhold til låta og de andre i bandet. Først og fremst gitaren, men også til vokalen. Svarer, fyller ut og poengterer med total innlevelse og overlegent instinkt.
Han er også den mest visuelle trommisen noensinne. Den fødte showmann.
Selv om han får skarp konkurranse fra Townshend med sine splitthopp og vindmøllearm og kjekkasen Daltrey, er det Moon som stjeler showet.
Han skjærer grimaser. Han lener seg langt tilbake før han angriper trommene igjen.
Han trikser med trommestikkene. Han kaster de i været og tar de i mot igjen og kommer inn på slaget og fortsetter å pøse ut kaskader av støy som høres ut som bomber og maskingeværer. I hvert fall på konserter når bandet lar alle hemninger fare.
Og på en god kveld gå amok til slutt og slenge slagverket veggimellom.

Det hele begynte med at han som attenåring overtok trommestolen etter The Who`s første trommis, en tradisjonell eldre kar. The Who hadde et eller annet, men manglet den siste magiske ingrediensen. Da Moon ble med falt bitene på plass. Over natten var det blitt et revitalisert og distinkt band som endelig kunne begynne sin lange og kronglete vei mot verdensberømmelse. Til å begynne med spilte han på et vanlig firetrommers sett med hihat og ridecymbal, men det gikk ikke lenge før han gikk over til et annet sett med to stortrommer og flere tammer, og kvittet seg med hihaten og ridecymbalen og erstattet de med tre crasher i stedet. Dette var det ingen rocketrommiser som hadde gjort før. Spillet hans forandret seg også og ble mer fritt og dramatisk. I en alder av knapt tjue år revolusjonerte han rocketromming og la grunnlaget for alle trommiser som kom etter som ikke var tilfreds med å bare holde takten. På tampen av sekstiåra og begynnelsen av syttiåra var The Who, etter min mening, verdens beste band.

På liveskiva «Live at Leeds» fra 1970 hører man en gruppe som etter fem år med konstant turnering har blitt til en levende organisme. Townshend drar i gang det ene kremriffet etter det andre før Moon og bassist John Entwhistle hiver seg på og skaper et inferno av forløsende kraft. Denne konserten regnes med rette for den ypperste liveskiva gjennom tidende. Hele bandet er strålende og Moon`s trommespill er utrolig.
Jeg utfordrer samtlige trommiser i hele verden til å gjøre det han gjør etter ham, og den som klarer det skal jeg knele for og kysse føttene til! For den leseren som ønsker å sjekke ut mine påstander må jeg dog insistere at de hører på originalen med sju spor, og ikke utvidede versjoner som har kommet siden, da det er på den kortere originale utgaven de beste låtene og beste fremføringene er. På studioalbumet Who`s Next fra 1971 når Keith Moon sin topp.
Han spiller kraftfullt og oppfinnsomt som vanlig, men også rent teknisk gjør han ting som krever sin mann. Særlig på doble stortrommer er han en mester. Fra og med neste skive, «Quadrophenia», går det nedover.
Årevis med festing og utagerende livsstil begynner å merkes. Trommespillet har mistet noe av piffen. På de siste to skivene, og på konsertene i samme tidsrom, er han bare en skygge av den han engang var. Keith Moon dør av overdose 32 år gammel i 1978, og en hel verden av rockere sørger.
I rockens historie blir han først og fremst husket for hotellromknusing og elleville stunts, men for meg er det som trommeslager han står igjen som den største av dem alle.

Press

Press
Det snakkes og skrives mye om utseendepress i våre dager. Unge helt ned til barneskolen er rammet av det. De vil se ut som figurene de ser på spill og TV. Guttene vil ha muskler og vaskebrettmage, jentene vil ha timeglassfigur og store bambiøyne. Monkey see, monkey do. Selvsagt er det hierarkier mellom barn. Slik har det alltid vært. De tiltrekkes av de vellykkede og frastøtes av de mislykkede.
Denne, la oss kalle det fascistiske tilbøyeligheten, ligger latent i mennesket fra naturens side. Det er derfor de voksne må indoktrinere barna fra de er små om at de må være snille og at alle er like mye verdt for at de skal vokse opp til å bli siviliserte samfunnsbevarende individer i stedet for hensynsløse egoistiske rovdyr. Det var eventyr for barn sin opprinnelige funksjon å rettlede dem og gi dem sunne verdier. Disse eventyrene eksisterer fremdeles, men har i større grad enn før blitt overskygget av andre kilder til virkelighetsforståelse.

Kynismen og minste motstands vei inn i barnesinnene som ligger bak mye av det som er på TV i dag fantes ikke da jeg vokste opp. Det var uskyldige greier i forhold. Men uansett så virker godhetspropagandaen bare delvis. Barn skjønner tidlig at de voksne ikke sier hele sannheten, men skjuler ting for dem. Vel, det er gjensidig. Barn har også en hemmelig verden som de voksne ikke har tilgang til.
En verden av inkludering og utestengelse basert på oppfatningen av vellykkethet, som i stor grad kommer utenfra. Vel, tiden går og barna blir ungdommer og presset blir enda mer nådeløst når de seksuelle følelsene kommer på banen. Overalt blir de bombardert med bilder av vakre veldreide mennesker som setter en mal på hva de har å strekke seg etter hvis de ønsker å bli akseptert av sine jevnaldrende.

I kjølvannet av dette ligger det strødd med ulykkelige ungdommer som føler seg mislykkede. Ikke bare ut i fra om de kanskje har hatt uflaks med hensyn til hva de har blitt skjenket fra naturens side, men også ut i fra følelsen av utilstrekkelighet når det kommer til å leve opp til idealene skapt av parasitter som slett ikke er ute etter å først og fremst sette farge på tilværelsen som de så ofte hevder når de blir stilt til veggs, men å tjene sine skitne penger og leve i den glamorøse drømmen de selv har skapt.
At fotomodeller sier når de blir intervjuet at skjønnhet kommer innenfra er det ikke mange som tar til seg. Noen hevder at moderne opplyste mennesker er klare over at det bare er reklame som de fritt kan velge om de vil leve etter eller ikke. Vel, det virker ikke slik på meg. At de bruker betydelige summer på merkeklær, sko og vesker er en ting, men det stopper ikke der. Når de blir litt eldre er det tid for å justere utseendet med kirurgiske inngrep.
Hvor kommer det fra at det er bedre å ha lepper som en padde og pupper som ballonger, om ikke fra Hollywood? Jaja, dem om det.

Men en ting burde etter min mening ikke vært tillatt, og det er å ha reklameplakater med fotomodeller i det offentlige rom. At man kan kjøpe ukeblader hvis man er interessert i moter og denslags kan man ikke nekte folk i et fritt samfunn, men at kyniske businessfolk i sin umettelige grådighet har lov til å trøkke disse bildene opp i trynet på folk som ikke har bedt om det, som om sinnene deres er et fristed til å dumpe åndelig søppel i, er etter min mening overtramp. Ikke det at jeg tror at det nytter, men jeg vil likevel benytte anledningen til å oppfordre de som er unge til følgende: Drit i hele opplegget. Vær mislykket. Gjør det motsatte av hva som er forventet. Slå dere sammen med andre friks og dyrk egenart. La det heller være de konforme som må stå utenfor og bli sett på med medlidenhet og forakt av dere.
Det er ingen lov som nekter noen å farge håret grønt eller gå med klærne bak fram eller what ever. Friheten til å gjøre det ligger der. Det er bare å ta den i besittelse. Og det er mye morsommere å være individualist enn å være en sau. Og med det runder jeg av for i dag.