Alt var bedre før

Skrevet av en gretten gammel gubbe. ..

Dagens tema er t-banen, og om hvor dårlig den er i forhold til den gode gamle Holmenkollbanen.

Jeg vil ramse opp ting for ting. La oss begynne med setene. I gamle dager var de anrettet slik at passasjerene satt i samme retning. Da slapp man å sitte og se på folk som satt midt i mot. Men hvis man var flere som reiste sammen kunne man med en enkel bevegelse snu setet så man kunne sitte face to face hvis man ønsket det.
Jeg liker ikke å måtte se på ansikter hvis jeg ikke vil det selv. Særlig ikke når den ukjente som eier ansiktet glor tilbake. Så det blir til at man må anstrenge seg for å se en annen vei. Knoting med beina for at de ikke skal skubbe borti medpassasjerer kan også være et irritasjonsmoment. I de gamle vognene var det en bøyle man kunne ha føttene på og en varmekilde under setet foran til vinterhalvåret. På dagens t-baner må man sitte med føttene på det kalde gulvet, og jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg har kjent forkjølelsen komme krypende i løpet av de tjue minuttene det tar fra der jeg bor til sentrum.
Man kan jo slenge de opp på setet foran, men det er vel ikke det som er meningen.. Setene var også mye mer behagelige enn de er i dag. Nesten som gamle Chesterfield sofaer. Noe annet som er enerverende, i hvert fall for meg, er vinduskarmene. Jeg liker å sitte innerst og hvile armen i vinduskarmen.
På dagens baner er de akkurat litt for smale og litt for skrå til at man kan gjøre det uten å anstrenge seg for at armen ikke skal gli ned. Jeg synes det er jævli irriterende. Det er også utrivelig og ubehagelig for øynene med det grelle hvite lyset og de hvite veggene. Før var interiøret i mørkt tre og lyset var mykt og behagelig.
Hvis det ikke er ønskelig å hogge skog for dette gjør vegger malt i duse farger nesten samme nytten. En siste lille ting som kanskje ikke er så viktig, men som kan nevnes, er at det var vindu foran ved siden av trikkeføreren hvor man kunne stå og se fremover. Det likte jeg godt da jeg var barn.
Jeg skjønner at man vil kutte ned på ekstravaganse for å spare kroner, men mange av de tingene jeg har klaget på her er ting som kunne vært bedre uten at det hadde kostet all verden. Har ikke Norge råd til det? Prøvde de som tok avgjørelsen t-banevognene selv før de kjøpte dem? Er det ikke meningen at folk skal oppleve det å ta banen som ok, og helst velge det fremfor å kjøre bil hvis de har valget? Om det var gratis hadde også hjulpet, men det temaet får ligge i denne omgang.

Neste gang det skal kjøpes inn vogner, og jeg håper det ikke er lenge til, melder jeg meg som frivillig til å prøve varene. Jeg kan garantere at resultatet vil bli mer tilfredsstillende for folk flest. Og hvis det skulle vise seg at komfortable vogner ikke finnes på markedet lenger foreslår jeg at det bygges nye, så får vi litt mer industri og arbeidsplasser her på berget i samme slengen. Og med det runder jeg av for i dag.

t-banen

Ost er ost

Hei.
I dag skal jeg mimre litt igjen, og turen går tilbake til jeg i begynnelsen av 20 årene fikk meg sommerjobb som murerhåndlanger. Jeg møtte opp første dag og ble introdusert til mureren jeg skulle jobbe sammen med, en storvokst kar fra bygda. Det virket ikke som han syntes noe særlig om å bli belemret med en pinglete bygutt. Han så på meg med en skeptisk mine. «Hva heter du for noe?» «Michael.» «Hva sa du for noe?» «Jeg heter Michael.» «Michael? Jeg kaller deg Kolbjørn.» Han geleidet meg ned i kjelleren og ga meg et spett og pekte på små murklumper som stakk opp fra gulvet her og der og gikk opp igjen. Jobben min var å hakke de bort.
Et par ganger i løpet av dagen kom han ned for å se at jeg jobbet. Han sto i døra og så på meg uten å si et ord mens han tok seg en røyk. Når han hadde røyka ferdig knipset han sneipen på gulvet og gikk opp igjen. Etter et par dager hadde jeg hakket bort alle klumpene og fikk komme opp i dagslyset. Der ble jeg satt til å grave en grøft som skulle gå bak huset. Av og til kom han og hentet meg til å bære sementsekker. De var tunge, men det var likevel å foretrekke framfor å grave.
Hver dag jeg kom hjem fra jobb var det bare å gå i dusjen og få skylt av meg støvet før jeg stønnende la meg på sofaen med verkende muskler. Han drev og testa meg på forskjellige måter. «Hei Kolbjørn! Gjør ditt, gjør datt..» Jeg beit tenna sammen. Ikke faen om den bondetampen skulle få gleden av å klare å knekke meg. Etter hvert begynte jeg å like ham litt, selv om jeg syntes han var en kødd, og moret meg med å fortelle historier om ham på fritiden om hvor jævli harry han var.
En dag arbeidslaget (Basen, to snekkere, mureren og meg) satt i Moelvbrakka under lunsjen sa en av snekkerne; «Skikkelig fint på det nye supermarkedet der jeg bor. I ostedisken kan du smake på osten før du kjøper den.» Mureren svarte; «Smake på osten? For noe tull! Ost er ost.» Jeg kunne ikke annet enn å bryte ut i latter. Hvordan kan man unngå å bli glad i en sånn fyr? Jeg har lurt på om Jarlsberg reklamen som har gått på TV kommer fra det. Jeg fortalte jo den historien til mange, så hvem vet om det ikke stammer derfra.. Vel, ukene gikk og jeg kjente at jeg ble sterkere. Mer macho også. Når jeg kom hjem var det; «Mat! Jeg er sulten!» Men en dag da sommeren nærmet seg slutten sto huset ferdig, så da var det ikke mer for meg å gjøre der. Vi tok hverandre i hånda og sa ha det. Og det var det.
Noen år senere satt Joachim Nielsen og jeg og snakket om våre erfaringer fra arbeidslivet og om arbeiderene som rent logisk sett burde vært sosialister ofte var de mest reaksjonære av alle. Jeg måtte selvfølgelig fortelle historien om osten. Jokke kvitterte med å fortelle om en gang han hadde begynt på en ny jobb og tatt fram Dagbladet i lunsjen da en av de faste ansatte hadde kommet bort til ham og sagt; «Jasså, er det leser`n?» Vel, jeg skal runde av nå, men slutter med en historie som ikke er fra arbeidslivet, men som kanskje har en plass her likevel. Jeg sto på Karl Johan og så på et demonstrasjonstog mot atomvåpen da en mann som sto ved siden av meg ristet oppgitt på hodet og sa; «Skal dem forby atombomber og nå a!»