Kronas Restaurant

Kronas Restaurant

Jeg kunne godt tenkt meg at det fantes en restaurant for rike dekadente folk. I et land med 50 000 millionærer er det nærliggende å tro at noen av dem nå har prøvd det meste av kulinariske lekkerbiskener og har gått lei og ønsker å gå ett skritt videre inn det gastronomiske landskapet.

Her kommer Kronas Restaurant inn i bildet. Gjerne plassert i et litt slitent strøk for å markere avstanden til bermen og forsterke følelsen av vellykkethet når man toger inn for å meske seg. Det må selvfølgelig være dyrt, ellers er jo halve vitsen borte. Det må markeres at dette ikke er noe sted for fattiglus.

Så hva skal man da servere til de som har prøvd alt?

Dagens forrett kan for eksempel være suppe kokt på knoklene til en utrydningstruet dyreart. Sibirsk tiger skulle funke bra. Det skal visstnok også være bra for potensen. Vannet knoklene blir kokt i er fra et privat eid tjern Skottland, flydd inn med jetfly samme dag. Suppen blir piffet opp med nyrebiter fra skamslåtte selunger og multer fra Finnmark for å gi det et litt hjemlig preg. Prisen er 102.400,- Ønskes et dryss fra en knust perle over koster det 14.000,- ekstra.

Vi går nå over til hovedretten, og her vil det ikke bli spart på noe! Elefantsnabel fra viltreservat i Kenya, grillet over glør av ibenholt og dvergfuru, flambert i en saus av 12 år gammel cognac og nebbdyrmelk. Dandert med sitater fra det gamle testamentet, håndplukket fra Europas mest ærverdige antikvariater. Det garanteres at alle biblene som blir brukt til dette er over 200 år gamle. Snabelen blir servert på en seng av franske trøfler og sprø steinovnsbakte strømper fra Milanos mest eksklusive motehus. Det bør legges til at strømpene er trukket etter en gyllen gondol i Venezias kanaler for ekstra italiensk smakskoloritt i forkant. Ved siden av serveres rotfrukter fra egen hage, plukket av kjendiser som ønsker å forbli anonyme, men initialene kan oppgis mot et ekstra vederlag på kr 30.000,-  Det hele dekkes med et teppe av tynne gulltråder og tarmene fra kolibri, mink og  hyse, heklet i intrikate mønstre av barnearbeidere fra Nepal. Dette er en mektig rett, så det anbefales at den deles på to personer. Pris? 263.800,-

For de som ønsker å sende en tanke til sine forfedre som jobbet i sitt ansikts sved og la grunnlaget for det utsvevende liv som nå leves kan det som en liten mellomrett serveres tørre brødskiver med støv som kan skylles ned med et glass lunkent vann fra springen. Skjeggstubber fra en førtidspensjonert skogsarbeider kan tilsettes hvis ønsket. Dette til den nette sum av 3.400,-

Vi har nå kommet frem til dagens dessert. På en tallerken fra gravkammeret til en egyptisk farao serverer vi hjemmelaget sjokolade. Vår mest populære variant er den USA inspirerte sjokoladen Yankee. Mørk og delikat med strimler av kjøtt fra bisonkalv. Vår utsøkte nougat med små biter av kokte ørneklør er også en sikker vinner. Den tredje lille godbiten er en mongolsk variant, fraktet gjennom Gobiørkenen på tungt lastede kameler for smelting, så avkjølt i nærheten av det som er igjen av Jostedalsbreen, for til slutt å bli kjørt til vår eminente restaurant i en splitter ny Ferrari. Prisen på denne elegante avslutningen av måltidet er 98.900,-

Til alle retter følger det med små glassblåste flasker fra Modum med tarmgass fra et rikt utvalg av fremmedarbeidere. Dette kombinert med munnfullene som roterer rundt i munnen vil garantert gi våre gjester en uvanlig opplevelse som vil frembringe både frydefulle grøss og overgiven latter.

Da gleder vi oss til å se deg.

Bon appetit.

 

Valgets kval

God morgen

Jeg pleier å stå opp en halvtime før de andre i heimen for å drikke kaffe og lese nyheter på nett. Av og til når jeg har lest en sak skroller jeg nedover og leser kommentarfeltet. Der får folket boltre seg fritt.  «Nå skall politikera satse på allternativ energi. Velkommen til Pottitt-Norge! Sosialistene i Arbeiderpartiet får i vertfall ikke min stemme! Hilsen Ola Donk.» «Helt enig! Dem får ikke min stemme heller. Takk får kjempefint innlegg å ha en kjempefin dag! Hilsen Laila fra Løten» Det er så man ikke vet om man skal le eller gråte. Ikke nok med at disse menneskene formerer seg, men de har stemmerett også.

Det hadde kanskje vært en ide at man måtte avlegge en slags kunnskapsprøve for å få stemme? Fem helt enkle spørsmål med 3  svaralternativer.
For eksempel:

Hva er LO?

Alternativ 1: Olympiske leker.

Alternativ 2: Noe man finner i navlen.

Alternativ 3: Organisasjon for å ivareta lønnstakernes interesser.

Eller;

Hvem er den lovgivende forsamling i Norge?

Alternativ 1: Kongefamilien.

Alternativ 2: Stortinget.

Alternativ 3: Trafikkpolitiet.

2 av 5 riktige svar burde være et minimum etter min mening, bare sånn for å få skilt ut det verste bånnsubbet. Ingen er vel tjent med at idioter skal være med på å avgjøre hvem som skal få makt. En annen ting er aldersgrensen for å stemme. Den er på 18 år, men det er foreslått at den skal senkes til 16 år. 16 år! Den burde heller heves til 20 år, spør du meg. 16 åringer har lite eller ingen innsikt i samfunnsrelaterte spørsmål. Et par år i arbeidslivet eller litt videre utdanning etter ungdomsskolen hadde nok hjulpet litt for modenheten som burde ligge til grunn for å ha et ord med i laget når det kommer til å være med på å bestemme hvem som skal bestemme. Hele opplegget med folkevalgte er litt hult. Det er vel i alles interesse at det er de klokeste som styrer, og ikke de med det hviteste smilet. Så hvordan skal denne utvelgelsen foregå, spør du kanskje? Svaret mitt er; Via utdannelsessystemet. At de med kunnskap og innsikt lukker opp dørene oppover i makthierarkiet til dem de mener er de best egnede i egne rekker. Noen vil da hevde at det ikke er demokrati. Nei, det er det ikke. Men hva er nå egentlig demokrati? Dette ordet som den vestlige verdens ledere holder fram som om det er verdens frelse.

I våre dager, og da mest påtagelig i USA, ser man at det er de rike som trekker i trådene og via propaganda i media og lobbyvirksomhet kjøper seg makt så de kan fortsette å skalte og valte etter eget forgodtbefinnende. Er det demokrati? Men vil ikke den teknokratiske modellen du fremholder føre til diktatur, spør du kanskje nå.

Vel, demokrati i ordets allmennforståtte betydning er det jo ikke likevel, så spørsmålet blir heller; Hvem skal bestemme? De rike, de sleipe, de teite, eller de som best kan ivareta folkets interesser, som etter min mening først og fremst er rettssikkerhet og materiell trygghet. Jeg ender her opp igjen med samme svar; De som har mest peiling. Problemet er sånn sett ikke diktatur i seg selv, men hvem som er diktatorer..

Men hey, slapp av folkens! Dette er bare litt tankespinn fra en søvndrukken hjerne og ingenting å bry seg om. Ha en god dag.

Minner fra en svunnen tid

Jeg husker det som om det var i går. Jeg var på flyplassen på vei hjem fra folkehøyskolen på Vestlandet da jeg så et bilde av Sex Pistols i et magasin. Med kort hår og fillete klær. Det var en ny kombinasjon. Det som hadde vært vanlig fram til da var at man enten var friker og hadde langt hår, eller var strait og hadde kort. Jeg ble nysgjerrig på hvordan musikken kunne være. Ut i fra bildet var det nærliggende å tro at det ikke var snakk om taffelmusikk.

I gamle dager var det platebutikk i første etasje på Steen&Strøm der jeg pleide å sjekke ut skiver. Det var hodetelefoner koblet til platespillerne på den andre siden av disken så man kunne høre før man eventuelt kjøpte. Jeg spurte om de hadde Sex Pistols. Ekspeditøren plukket frem «God save the queen» og ga den til meg. Jeg kikket på coveret. Dronninga med en sikkerhetsnål gjennom nesa. På baksiden bilde av to busser. Den ene gikk til Boredom, den andre gikk til Nowhere. «Kan jeg få høre den?» Han satte den på. Fytti helvete! Det var det grommeste jeg hadde hørt! Da låta var ferdig sa jeg «Jeg skal kjøpe den, men kan du sette den på en gang til og skru opp volumet?» Da annen gjennomhøring var ferdig var jeg helt skjelven: Bare to ganger før kunne jeg huske at jeg hadde hørt rock som ga meg følelsen av fare. Første gang var da jeg hørte «the last time» med Rolling Stones da jeg var gutt. Det riffet, den sounden.. Andre gang var «Schools out» med Alice Cooper. En kompis kom bort til meg i skolegården med singelen. Nærbilde av ansiktet til Alice med den skumle sminken. Jeg frøys på ryggen. Etter skoletid var det bare å sjekke den ut, og alle forventninger ble innfridd. Innertier for en skolelei sjuendeklassing.

Men tilbake til Pistols. Jeg dro rett opp til kompisen min, han samme som hadde introdusert meg for Alice, og sa «Hei, dette må du høre. Det er noe helt nytt!» Han satte den på. Da den var spilt sa han «Det er glamrock» Jeg sa «Glam? Hør på han vokalisten! Det ække mye glam!» Han var enig i at vokalisten var spesiell, men glam var det likevel. Grr.. Etter det hadde jeg med meg singelen overalt hvor det var en platespiller for å spre budskapet om rockens gjenfødelse, og ble stort sett møtt med samme reaksjon. At det var for enkelt var det det gikk i mest. Etter årevis med symfo og jazzrock var det blitt en slags regel at musikk skulle være litt vanskelig. At man måtte høre en skive flere ganger før man fikk tak på den ble regnet som et tegn på kvalitet. Her kom det noe som bare gikk rett inn i beinmargen uten å gå omveien gjennom hue. Da ble det sett på som musikk for kids, og ikke musikk for avanserte forståsegpåere. Det gikk noen år før skeptikerne fikk vennet seg til det nye uttrykket.

I dag har de selvfølgelig albumet «Never mind the bollocks» i samlingen og er enige i at det er en klassiker på linje med hva som helst. Neste singel jeg sjekket ut var «Pretty vacant». Samme fete lyden, men låta var kjedelig. Var det mer der ute å fylle livet med? Svaret kom med Ramones. Jeg hørte det første gang hos en klassekamerat som jeg gikk med på Forsøksgym. Han hadde en eldre bror som var oppdatert på hva som skjedde på musikkfronten, så kameraten min lå ofte litt i forkant med det som var nytt. Han satte på «Blitzkrieg bop». Dette var om mulig enda mer primitivt enn Pistols. Musikk skåret helt inn til beinet. Ingen detaljer. Bare rett fram fuzzkomp med en barnesanglignende melodi på toppen. Det var ikke aggressivt som Pistols. Det var pur rock`n`roll glede som gikk rett til hjertet og klistra seg fast. Jeg gikk til innkjøp av det doble konsertalbumet «It`s alive» og ble frelst. Konseptet, humoren, stilen.. Fire urbane fyrer med samme etternavn, som brødre. Med skinnjakker og hull på knærne (som ble større og større fra skive til skive inntil de ble byttet med nye olabukser rett før de ble til bermudashorts), gitarene i knehøyde, ingen pause mellom låtene, bortsett fra en kjapp opptelling før de braste inn i neste låt. Da var det på tide med litt misjonering igjen. Jeg hadde med skiva på fester der folk satt på gulvet med beina i kors og hørte på Genesis. «Hei, hva med å få opp temperaturen litt?»

Ett av mine beste minner fra den tiden var en fest hvor jeg spilte alle fire sidene etter hverandre og alle ble revet med og danset rundt i stua. Jeg var Micky Ramone og kompisen min Anders var Andy Ramone. Vi elsket Ramones. Særlig vokalisten Joey. Lang og hengslete og stygg som juling. De mislykkedes yppersteprest som hulket fram sangene om storbyens gleder og sorger. Jeg husker godt da jeg mange år senere fikk vite at han hadde lagt på røret. Jeg var i Barcelona da det skjedde. Jeg gikk inn på en bar for å drikke gravøl. Over disken hang det platecovere, og ett av dem var med Ramones. Jeg forklarte bartenderen på en blanding av spansk og engelsk at Joey var `muerte« og at jeg aktet å drikke og gi rikelig med tips, så lenge han spilte Ramones over anlegget. Jeg vet ikke om han skjønte så mye av hva jeg sa, men peking på coveret og vifting med pesetas gjorde susen. Så der satt jeg da med mine vemodige tanker og gode minner og drakk meg snydens. Gabba gabba, we accept you, we accept you, one of us!

Mitt neste skritt på erkjennelsen vei ble the Stooges. Jeg hadde hørt om vokalisten Iggy Pop da jeg gikk på ungdomsskolen fordi Alice Cooper hadde nevnt ham i et intervju som en influens. Ingen kjente til musikken, men en av gutta hadde hørt at han rullet seg i knust glass på scenen og gøgga på publikum. Det gikk noen år før jeg hørte det for første gang, hjemme hos den samme kompisen som hadde introdusert meg for Ramones. Han satte på «Search and destroy» fra albumet «Raw Power». Det var rett og slett for rått. Jeg hadde aldri hørt så søplete lyd før, så jeg klarte ikke å ta det inn sånn umiddelbart. Ikke lenge etter kom jeg over en artikkel i en fanzine som het 666, skrevet og utgitt av Leonard Borgzinner, et navn jeg kjente igjen fra artikler i Gateavisa. Det var skrevet veldig fengende, med formuleringer som «Scott Ashetons trommer åpner døra til Afrikas sexy hjerte» og «Iggy skriker etter det mest forbudte av alt; total frihet». Bare for å ta noen eksempler. Det var svingende lesning for en ung anarkistspire. Dette måtte sjekkes ut. Artikkelen framholdt albumet «Funhouse» som mesterverket, så da kjøpte jeg den. Første låta «Down on the street» traff som en damphammer! Dette var ikke punk. Det var knallhard amerikansk forstadsrock. Med det var det slutt på min periode som Micky Ramone, og jeg gikk inn i en periode med blytung dyrking av the Stooges. Alle band jeg hadde hørt før var bare pusekatter i forhold. Dette var det optimale.

Jeg husker ikke hvor lang tid det gikk før jeg i det hele tatt gadd å høre på andre artister, men da Stooges feberen begynte å slippe taket i meg ble jeg hekta på David Bowie og fortsatte derfra. På en måte tok jeg opp tråden igjen der jeg slapp da punken kom, og ble til den moderate puddingen jeg har vært siden..